- Project Runeberg -  Ord och Bild / Tjuguåttonde årgången. 1919 /
450

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Henrik Wergelands lyrik. Av Fredrik Paasche

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

FREDRIK PAASCHE

Fure i mulmet han tændende skar,
skjönt kun litet han spurgte til takken.
O under! Alt sprang det blåveisblått
den blåeste blomst frem av bakken!

(Nils Collett Vogt).

»Norge, så ödsligt og vanstelt det
var» — — kjæmpende mot fattigdom,
på ængsteligt vagthold for en ufuldbåren
selvstændighet, i skyggen av Danmark
og Sverige, henvist til et fremmed
skriftsprog, uten en sammenhængende
kunstnerisk og litterær tradition, på sæt og
vis et endnu uopdaget land, hjemmet for
et folk, som var sig sit eget væsen halvt
ubevisst — »han kaldte det rikest blandt
ande». Ikke på basis av en bevisförsel,
en rationel sammenligning, men i kraft
av en oplevelse så intens, at bare
superlativet kunde forklare den. Egentlig var
det livet, som berusede ham; men det
åbenbarede sig jo for ham i hjemmet.
Her speilede blåveisen (blåsippan) dyp
himmel, lövetanden (maskrosen)
blussende sol. Hele naturen — under på
under; og aldrig blev han træt av at se.
»Hvad rigdom for en dödelig!» Og han
fölte det, som om dette undernes land
tok ham moderlig ind til sig, som om
det selv i fjellklöften, der menneskefot
ikke hadde trådt, vilde vise ham sin
mildhet, som om han eiede hver sten,
han kunde læne sit hoved til.

Manglede her noget? Vel, så söker
vi at gjöre det fuldkomnere her, men
vi lar ikke klagerne overdöve de lyse
röster, som luften er fuld av! Har de
ret, de mange bekymrede mænd, som
fortæller om vor ringhet? Har ikke vort
land en historie, dragende som fjerne
höider, er ikke Norge gjenreist, har ikke
friheten kåret det til sin borg? Bruser
ikke ny sang over nye skalders læber,
venter ikke norsk ånd på befrielse i
norsk sprog?

Der de andre var mismodige, lyste
Wergelands tro. Og den fik ret; dens

ret lå gjemt i dens egen styrke. Hans
tro blev en profeti, den flyttede bjerge.
Det 19. århundrede bragte folkets
opvågnen til bevissthet om sig selv, gav
det selvstændighetens æresfölelse tilbake,
utlöste dets rike kunstneriske kraft. For
de nye generationer blev Henrik
Wergeland — den store ensomme i
århundredets morgen — en folkeheros, en
stamfader. Hans navn flk noget av
trylleformelens klang selv for dem, som
bare anede hans digtning. Man visste
jo, at han hadde været den store vækker,
forherligeren av folkekraften, kjæmperen
»for menneskets og borgerens frihet og
ret», den fattiges ven og tillidsmand.
Han blev en nations kjærlighet.

Men i alt, hvad han levede for —
i hans begeistrende lovprisning av
friheten, i hans trofaste arbeide for
»almuens» oplysning, i hans årvåkne
omsorg for dem, som led uret — var det
digteren, som förte ordet. Han så livet
gjennem sin fantasi; skrankelös
arbeidede den i hans sind. Ingen norsk
digter har havt den rikere.

Hvad kommer det av, at
Skandinaviens andre folk kjender ham så litet?
Jeg ser bort fra, at nordmanden Henrik
Wergeland först og fremst må samle
nordmænd omkring sig, jeg tænker på
digteren og på det ubegrænsede ved
digteren. Når han er litet læst (tildels
også i Norge) beror det i nogen grad
på ham selv, på det krævende ved hans
fantasi. Hans sprog er tungt av syner,
hans tanke splittet av ny tanke, som
trænger på og vil med; billede föder
billede, og om kjæden av dem blir lang,
kan bare en spændt opmerksomhet se
den i utfoldelsens hele pragt. I de
fuldkomneste av hans digte har vel formen
en umiddelbart lysende klarhet; men av
försök på at samle disse digte og
gjennem en særskilt utgave gjöre dem til
folke-eiendom har der ikke været mange nok.

450

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 13:57:02 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1919/0498.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free