Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret gennem 25 aar. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Einar Skavlan
Fot.Karl Andersen.
Egil Eide som Bothw e II
i Maria Stuart.
dramaer av et stemningsbeveget innhold,
hvor en utvortes teaterbravur ikke strakte
til. Og Bjørnsons sterkt diktatoriske
in-struktørsvirksomhet, med dens utpregede
sans for det teatralske, stod i fare for
aa utslette finere nyanser og personlig
særpreg ved aa paatvinge alle en bestemt
form. Nogen dypere utvikling, i pakt med
fremtiden, var der ikke for norsk
skuespillkunst i disse aar. Og man hørte med
en viss skrekk flere og flere av de unge
skuespillere snakke som smaa Bjørn
Bjørnsoner, med den egenartede diksjon
som ikke hører naturlig hjemme noget
annet sted enn paa Aulestad.
For den samtidige literatur var
teaterchefen ikke meget lydhør — det gjaldt
baade nyere norske skuespill, Strindberg
og fremmede lands moderne drama.
Og saa realistisk tidsbestemt som han
var savnet Bjørnson ogsaa den dypere
literære fantasi, som trengtes for aa
fornye Holberg paa norsk grunn. En
svakhet ved de første aars styre var det
ogsaa, at operaen fikk fast fotfeste paa
Nationalteatret ved siden av skuespillet.
Det bidrar bare til aa splitte kreftene,
og operabravuren virker uheldig tilbake
paa opsetningen av talestykker.
Der kom ogsaa daarlige økonomiske
aar efter festens første ypperlige. For
aa redde kassen spilte Nationalteatret
en hel sæson vesentlig »Den glade enke»
— riktignokk i en festlig opsetning, med
Ingolf Schanche som en inntagende grev
Danilo. Efter ni aars energisk arbeide
trakk Bjørn Bjørnson sig tilbake,
overanstrengt og kanskje ogsaa skuffet, og
forlot baade Nationalteatret og landet
for lang tid.
Som motvekt mot adskillig
usikkerhet og personlig og kunstnerisk
ubereg-nelighet hos Bjørnson kunde det falle
naturlig aa gaa til en annen yderlighet,
og ansette den litterært dannede,
stil-ferdige og formsikre vilhelm krag
som teaterchef. Den nyere norske literatur
fikk en bredere plass paa repertoiret —
delvis kanskje for bred, ved at rene
literære lesedramaer uten tilstrekkelig
scenisk virkning blev tatt op. Og
mangelen paa teatererfaring og smidighet
gjorde at Krag ikke passet for stillingen
og som ærekjær mann trakk sig tilbake
alt efter tre aars forløp. Hans korte
virksomhet var allikevel en innledning til aa
gi de strengt literære fordringer en bredere
plass enn før.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
