Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret gennem 25 aar. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Einar Skavlan
Fot. Atelier Rude.
Stub Wiberg som advokat
Berent i En fallit.
innhold. I det ydre skjedde der en
sterkere forenkling og stilisering av
dekorasjonene, og opsetning og spill blev rikere
nyansert, dristigere og mer artistisk.
Disse tendenser laa naturligvis i tiden
selv, og det skyldtes fleres innflydelser
enn teaterchefens — først og fremst
Johanne Dybwads friske initiativ — at
Nationalteatret kom inn paa nye baner.
Men Halfdan Christensens følsomhet og
store mottagelighet for inntrykk gjorde
at teatret ikke — som en hovedscene
har lett for aa gjøre — stagnerte, men
uten noget egentlig brudd med fortiden
fulgte med i den moderne sceniske
utvikling.
Istedenfor Bjørnsons udmerkede
teatermaler Jens Wang, som særlig blev
beundret for sin naturtro gjengivelse av
norske landskaper, ansatte Christensen
den mere moderne og artistisk anlagte
Oliver Neerland, som har forstaatt aa
formidle det nye i en behersket form.
En dypere literær forstaaelse gjorde at
Nationalteatret nu trengte helt inn i
skuespill av meget forskjellig art.
Endelig er baade Ludvig Holberg og Henrik
Ibsen — i hans senere verker — blitt
lyslevende paa Nationalteatret, befriet
fra det klassikerstøv, som en
forstaael-sesløs maapende ærbødighet lenge lot
hvile over dem. Og Gunnar Heiberg,
hvis nye sceniske uttryksform ogsaa
krever en høi kunstnerisk kultur for helt
aa tilegnes, har faatt den plass som
klassiker paa nasjonalscenen som
tilkommer ham. Hele 30 aar hadde det
varet, før hans fortryllende lystspill fra
90-aarene, spillende av vidd og
underfundig liv, kom frem paa norsk scene,
og det merkelige elskovsdrama
»Balkonen», som selv Bjørnson av moralske
grunner ikke turde spille, blev nu
endelig opført. For virkelig betydelige nye
norske skuespill, fra Hamsuns, Egges,
Collett Vogts til de yngstes, var det nu
ikke lenger vanskelig aa komme frem
paa Nationalteatret, selv om
repertoirevalget under Christensen var noksaa
tilfeldig, især for fremmed literatur.
Fra høsten 1923 aver BJØRN
BJØRNSON igjen chef for Nationalteatret,
uttrykkelig ansatt for en tid av to aar,
altsaa til utgangen av den
jubileums-sæson, som begynner i disse dager. Der
kan være en viss stil over, at den mann,
som har størst fortjeneste av teatrets
grunnleggelse, blir en hovedfigur ved
dets første store jubileum, og til aa holde
fest egner Bjørn Bjørnson sig som faa.
484
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
