Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Ungdommen i nye norske skuespill. Fra Oslopremièrer i de siste to år. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Einar Skavlan
i Oslo som ingen ånnen; han vet hvordan
gutter og piker derfra føler, og især taler.
Og midt i sin saftige hverdagsskildring
får han plass til små friske idyller —
enkle skildringer fra bylivet, som nesten
minner om Bjørnsonsk bonderomantik.
Storbyfordærvelsen er ennu ikke meget utbrett
i en fersk hovedstad som Oslo! Helt fra
sitt første skuespill »Ungen» av har Oskar
Braaten med nesten rørende trofasthet
forsvaret de unge fabrikkpikene, som får
barn uten å være gift. Han har vist,
hvordan barnet er deres redning fra lasten. I
»Den store barnedåpen» er der en ung
fanatisk prest, som angriper Braatens kjære
små martyrinner, hans ujomfruelige
madonnaer med barn. Og sammenstøtet fører til
et helt opgjør med kirken, fordi den
skjønner sig sa litet på de jevne menneskene i
en fabrikkby. I knappe og malende trekk
viser Braaten, hvordan den religiøse trang
fører fattigfolk bort fra de kolde offisielle
kirkene til alle de varme og osende
»lokalerne», hvor alskens sekter driver sin
lumre humbug. En kjærlig og rummelig
statskristendom, med forståelse og
overbærenhet, vilde være et godt vern mot
utskeielsene, mener Braaten — ut fra en
unektelig mer sosial enn egentlig religiøs
tankegang.
Komedien er løssluppen lystig, ofte litt
billig, med overdrivelser og gjentagelser
og en meget løst påklistret tredje akt. Men
Nationalteatret fikk en fortrinlig forestilling
ut av den. Hauk Aabel utfoldet sit sunde
og salte Oslohumør med festlig
troværdig-het som gamle kirketjener Evensen,
forfatterens særlige talerør i stykket, som fra
sin fortid som handelsmann har tatt med
sig et praktisk syn på, hvad kirken
skylder sine kunder. Betzy Holter som
fabrikk-piken Alvilde hadde den inntagende
blanding av realisme og idyll, som har gjort
hende til den ideelle skuespillerinne i
Braatens skuespill: slik taler denne dikters
muse, og slik ser hun ut. God lokaltone
hadde også Agnethe Schibsted-Hanssons
og Einar Sisseners replikker.
En ny komedie av Oskar Braaten har
nu ivår vært opført på det lille Chat noir
Teater. Atter et sosialt folkelivsbillede fra
Oslos East-End — denne gang ikke blant
arbeidere, men fra bakgatenes kummerlige
butikkliv. »I lukket omslag» foregår i en
skummel liten bok- og papirhandel, som
især lever av å seige halvslibrige bøker.
Eieren er en middelaldrene ungkar, feig
og smålummer i sine lyster, kynisk og
brutal, når han kan komme til. Og
Braatens heltinne mangler ikke: her er hun
butikkpike, i bokhandlerens vold, fordi
hun engang har tatt et par kroner av
kassen — en forkuet, litt dum, men
uen-deligen kvinnelig hengiven Maria
Magdalena i beskjeden Oslostil. Butikkgutten,
som egentlig er dikter og pikens helt og
befrier, er ikke fullt så troværdig skildret.
Ganske udmerket var teaterdirektør Victor
Bernau som bokhandleren; og Lillemor v.
Hanno spilte offerlammets rolle med fin
beherskelse; uten å være rørende viste
hun, hvordan fattigdommen har
skjebnebestemt en vakker ung pike til å bli den
manns bytte, som hun tilfældigvis kommer
ut for. Den elskværdige Braaten gjorde
skjebnen mild — også dette stykke ender
i idyll. Sin styrke har det i den saftige
skildring av et bymiliø, som han kjender
fremfor andre. Så vittig i replikskiftet som
»Den store barnedåpen» var det ikke; og
handlingen var ennu løsere. Skjønt
utførelsen delvis var god, hadde den ikke
den sikre kontakt med figurene som
Nationalteatrets opførelse av Braatens forrige
komedie.
Mens Braaten skildrer livet inne i de
trange sund, hvor tidens åndelige bølger
ikke når hen, har en hel rekke av
samtidige og litt yngre forfattere bygget sine
skuespill over det aktuelle spørsmål:
hvordan det siste i o-års udvikling, tiden under
og efter verdenskrigen, har omformet og
preget den intelligente ungdom.
At der er en stor forskjell på den
ungdom, som lever nu, og den som blev
voksen ved århundredeskiftet, er sikkert. Både
virkelighetssansen og illusjonene har
forandret sig. Noget skyldtes inntrykket av
krigen og revolusjonene: like meget
kanskje hjemlige inntrykk av svindelen, den
eventyrlige fortjenesten og det glade liv,
som endte i fattigdom igjen.
Den særpregede romanforfatter Sigurd
Christiansen skrev et skuespill »Edmund
Jahr», som handlet om den akademiske
revolusjonære ungdom. Stykkets unge
studenter sier med martyrstolthet, at de er
blitt »såret» av verdenskrigen, som har
»pint, hærdet og utviklet oss. Derfor er
vi en ny ungdom, som verden ikke har
492
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
