- Project Runeberg -  Ord och Bild / Trettiosjunde årgången. 1928 /
146

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Ledende idéer i Henrik Ibsens diktning. Av Sigurd Høst

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Sigurd Høst

ute i de store kulturland, desto sterkere
får vi inntrykk av dette. Også i Norden og
i Ibsens eget hjemland vil vi se at såvel
tolkningen som vurderingen av hans
ver-ker stadig er under revisjon. Det må være
tillatt å ta det som et ubedragelig
vidnesbyrd om hans åndsrigdom dette at hans
verk kan sees fra så mange sider og
stadig avvinne menneskene ny beundring.

Men på samme tid har almenheten i stor
utstrekning måtte nøie sig med de obligate
ord og vendinger hvormed den officielle
literaturhistorie en gang for alle har villet
stemple Ibsen —• alt i alt klichéer som ofte
dekker over mannen mere enn de klargjør
ham.

For det slektledd som begynte å følge
med i literaturen fra 1870-årene og utover,
står Ibsen helst som noget henimot en
gammeltestamentlig profet, en tuktemester
der holdt dommedag over ali skrøpelighet i
oss og om oss. Slik blev vi lært op til å se
ham, slik står hans trekk meislet i vårt
minne, støttet til de velkjente billeder av den
aldrende Ibsen med sitt verdensry for
taushet og utilgjengelighet. Han er blitt
regnet for den minst umiddelbare av alle
diktere, den minst glade av menn.
Biografene har visst å fortelle hvor lenge og hvor
hårdt han strevde for å finne sin form,
hvorledes han hamret og hugget, hvor
møi-sommelig han utarbeidet og diktet om. En
forfatter med refleksjon og grundig
eftertanke, en grubler og en revser, men
samtidigt en beregnende byggmester, som nyttet
ut hver smitt og smule til sine kunstferdig
utbygde dramatiske verker. Spørsmålet er
nu om dette billede ikke er sterkt
fortegnet, om det ikke trenger både nye trekk og
ny farvelegning.

Det er visselig sant at der er avsnitt i
Ibsens liv da hans produksjon sterkt
bærer preg av dissekerende kritikk —
like-overfor de menneskelige innretninger,
like-overfor menneskene og — ikke minst —
likeoverfor ham selv. Men vi tør dog aldri

glemme at han var uendelig meget mere
enn en kritiker, at han i fullt mål eide den
sinnets glød som er kunstnerens, og som
kan flamme op og kaste ildskjær i hans
mest dagklare og virkelighetsnære
diktninger. Der har visstnok stadig vært
skjær-mydsler og undertiden voldsomme
rivninger mellem den verdenskloke beregner, den
omhyggelige og nitide skribent dr. Henrik
Ibsen —- og den Ibsen hvis syn tennes i
glød, fantasten, lyrikeren og
skjønnhetsel-skeren. Men om den første til sine tider
syntes å gå fra seir til seir, gjaldt hans
første omsorg den overvunne som måtte pleies
og opmuntres. Helt op i sin alderdom synes
Ibsen å ha vernet om slike umistelige
ver-dier som umiddelbarhet og barnesinn. Da
den norske barnepedagog, Nordahl
Rolfsen, hadde utgitt sin lesebok i 5 bind,
sendte han det hele verk til Ibsen. Nogen
måneder efter krysset de to hinannen på
gaten. Ibsen stanser op og takker for det
tilsendte idet han tilføier: »Deres bok har
interessert mig meget». »Men doktoren har
da ikke lest den» ?, .spør Rolfsen
overrasket. »Jo, det kan jeg forsikre Dem»
svarer Ibsen »jeg har lest bindene fra perm
til perm — alt, ja undtagen fortalen da. Så
meget barnesinn har jeg da emm tilbake».
Er det ikke som en gjerrig der ruger over
en skatt?

Literaturhistorien har docert at Ibsen
som ung farmasøit i Grimstad, opildnet av
februar-revolusjonens begivenheter, skrev
glødende kampdikt for de undertrykte
nasjonaliteter som reiste sig. Og dette støtter
sig på Ibsens eget utsagn. Men sannheten
er at Grimstad-diktene, på to-tre
undtagelser nær, var elegisk, innadvendt lyrikk,
langt borte — ikke bare fra ali strid — men
fra alt det liv som levdes omkring ham.
Det var drømmen som kalte på ham, helst
drømmen om det svunne, en og ånnen
gang også om fremtiden, men altid bort
fra nuet og virkeligheten. Ingen livsfjern
tysk romantiker har med inderligere hen-

146

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:01:36 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1928/0170.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free