- Project Runeberg -  Ord och Bild / Trettiosjunde årgången. 1928 /
626

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Olav Duun. Av Eugenia Kielland. I—II

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Eli genia Kielland

han hende selv i armene paa vennen, som
imens er vendt tilbake til landet. Julius er
en feig og upaalidelig fyr og aldeles ikke
værdt Noras kjærlighet. Og en virkelig
hæderlig indskytelse tilsiger Lars at dræpe
elskeren og redde sin hustru. Men heller ikke
nu orker han at gjøre noget helt; med et
»No faar Vaarherre selv tale» sender han
Julius over det farlige Lovatten, hvor isen
kanske holder, kanske ikke. — Julius blir i
Lovatnet; og mildnet ved sit eget feiltrin
og mandens tilgivende holding tar Nora til
at søke støtte hos Lars — det tegner til
lysere dage for egteskapet. Men dette taaler
Lars mindst av alt —■ samvittigheten slaar
for alvor sine klør i ham. Han anklager sig
selv for mord, og da anklagen blir skrevet
paa daarlige nerver og ikke tat til følge,
kaster han sig hodestups ut i »naaden» under
en religiøs vækkelse, som i kort tid gjør det
av med hvad der endnu findes i ham av mot
og mandighet.

Men da han vender ryggen til verden
og lar ansvaret for familie og eiendom, jord
og æt falde, tar Nora stille op den byrde
han ikke greier. Med en ryg som blir
sterkere og seigere under de tunge oplevelser,
bærer hun frem den opgave hun fik lagt
paa sig av sin mor. Ved renheten i sin vilje
vækker hun andre viljer og ranker dem op.
Den bedste støtte opdrager hun sig i
datteren Frigg.

Frigg er repræsentant for 3die generation,
den nye slegt. Hun vet tidlig — farens
eksempel har lært hende det — at
samvittigheten, den tjener bare til at suge margen av
folk. At angre en synd, det er at gjøre den
to gange. Av sin mor faar hun det bud
hendes erfaring har lært hende: du har ikke
lov at ta paa dig noget offer; du har ikke
lov til at høre paa hvad andre siger. Fri for
alle fordomme og al nedarvet autoritet
kjender Frigg ansvar bare overfor sig selv. Med
rolige, illusionsfri øine vælger hun sin vei,
som ofte er kroket nok. Men hun har arvet
sin1 mors instinktive godhet; hun vet hun
ikke har lov at gjøre andre ondt. Derfor
staar hun, der boken slutter, som den der
er bedst skikket til at bære slegten ind i den
nye tid. — Hvordan næste slegtled skal bli,
som ikke har nogen nedarvet sum av
troskap og pligtfølelse at bære paa, det er jo
Duun undskyldt for at kunne si. Allerede
Frigg er en ret og slet konstruktion. Duun
har ikke kjendt den nye slegt, og har bygget

sin nye kvindetype op paa logiske deduktioner
og reminiscenser fra 90 aarenes literatur. —

Skjønt vi hele tidén i denne bok har for os
opgaven Duun har stillet sig, at lyse ned paa
retsfølelsen hos de norske bønder og dens
forhold til religionen, tar tænkeren i ham dog
aldrig ordet fra digteren. »Det gode samvite»
er fri for enhver skematisering, den har
hele livets tilfældighet og meningsløshet,
dirrende nerver og uryddige instinkter. Det kan
stundom svække klarheten; men det er jo i
virkeligheten under denne forvirring, hvor
de pludselige indskydelser gir begivenheterne
retning, at menneskene aapenbarer sig
mangfoldigst, og gir os de skarpeste gløtt ind til
de skjulte sider av sin natur som digteren
ønsker at avsløre.

Flere gange har Duun i sine tidligere
bøker streifet ind paa religiøse gebeter.
Oftest viser han os bondens religion som en
primitiv avhængighetsfølelse overfor de
overnaturlige magter, i slegt med dødsfrygt,
spø-kelsefrygt, naturrædsel. Noget kristelig
særpræg finder han sjeldnere, skjønt angsten
for død og dom er kristelig utformet. Som
motvegt har denne avhængighetsfølelse en
kraftig rationalisme, som holder fast paa den
tro at det maa være mulig at arrangere sig
med de høie magter. Klassisk uttrykkes
denne tillid av lille Kristian i fortællingen
»Sigyn». Han har været uskikkelig, har faat
juling, og er ydmyk og sønderknust. Men da
bedstemoren bekymret spør: »Hvordan skal
det gaa dig paa dommens dag, Kristian!»
— tørrer han taarerne: »Aa det blir vei ei
raad!» svarer han haabefuld. Denne
optimistiske tankegang bygger foruten paa
selvopholdelsesdriften ogsaa paa et naivt
retsprincip : saalænge en ikke har krævet noget av
Vorherre, er man ikke mere forpligtet
overfor ham end at man maa kunne komme til
enighet paa rimelige vilkaar. Anderledes med
dem som holder sig til Vorherre og »har
kontrakt» med ham; han maa vokte sig.
Derfor vil Danel i »Paa tvert» ikke be til
Vorherre da han sitter i træet og skjælver for
oksen, skjønt han er sikker paa da at faa
hjælp; for saa er han bundet til at være
et skikkelig menneske altid siden! En
lignende selvstændighet viser gamle Ole i »Tre
venner». Da presten kommer til hans
dødsseng og gaar indpaa ham med spørsmaalet:
»Har du nogengang bedt til Vorherre, Ole»,
svarer kallen velnøgd: »Aa, det kan eg vei

626

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:01:36 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1928/0682.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free