- Project Runeberg -  Ord och Bild / Trettiosjunde årgången. 1928 /
683

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Olav Duun. Av Eugenia Kielland. III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Olav D nu 11

den sterkeste. De skal faa se — Odin skal
faa se!

Leiligheten kommer med en lønsstrid ved
fabrikken. Bøndernes interesse staar mot
arbeidernes — en første klasses chance for den
som spekulerer i folks slette instinkter ! Lauris
virker i det skjulte, men desto sikrere. Først
vækker han klassefølelsen hos bønderne som
eier bruket, og spiller den ut mot Odin: med
vældig majoritet kastes han som formand i
styret — Lauris tar hans sæte. Odin ler;
motgang skal ogsaa prøves! Saa faar Lauris
sat arbeidernes leder Engelbret op mot Odin,
hans ven og velgjører. Da Odin kommer for
at tale arbeiderne til rette, merker han at han
har tapt magten ogsaa over dem; der.er
hadefulde ansigter, fientlige øine overalt. Flarmen
stiger op i ham, men synker igjen: de tar vei
til vettet snart, naar de har faat prøve sig
litt — Odin har ogsaa for meget at gjøre til
at ta det til hjertet, og saa har han Ingri
hjemme og guttene —. »Det bit ingenting
paa Odin», siger Engelbret opgit, halvt stolt
over motstanderens ukuelige humør.

Skulde virkelig ingenting bite? Skulde
han ikke ha et eneste saarbart sted hvor en
kunde ramme ham? Der er Ingri, den unge
konen hans, saa underlig sky og skjær —
hvorfor gaar der altid en skygge av angst
over ansigtet naar hendes far blir nævnt —
skulde det være noget at finde der? —■ Aha,
ganske rigtig —• Lauris snuser op at han har
været straffet engang for længe siden. »Slikt
bruker vi ikke, Lauris», siger Astrid, »vi maa
huske hvem vi er.» Lauris svarer ikke; men
næste dag vet Engelbret det — Engelbret
som Lauris leier efter næsen ved en slu
blandning av smiger og haan. Saa er Lauris
sikker paa at snart vet hele bygden det. Men
vent — Odin var istand til at bære ogsaa
det; bedst at dryppe nogen ekstra draaper
gift i saaret — og han lar falde nogen ord
om at Ingri en tid var sommerkjæresten hans
oppe i Nordland. Engelbret, modig av
brændevin, kaster det like i synet paa Odin da han
træffer ham nede ved sjøen en kveld. Og i
et blink ser Odin hvad han aldrig har villet
tro —• at verden er ond; at den med al sin
magt stræber den efter livet som er ren og
vergeløs. Han slaar i samme sekund, slaar
med en kraft som vil dræpe; han blir vild
og farlig med ett, en hedning ute fra marken,
en av de gamle juvikinger! Den andre
kommer sig unda, men Odin efter, i rasende fart,
saa motmanden lægger paa sjøen — Odin

baketter, til han ikke staar bund længer.
»Synk til botn, og kom aldrig op igjen, din
luskælv!»

En nat og en morgen tror Odin han er en
morder; for han vet ikke at Engelbret er
reddet. Men det gaar ikke større indpaa ham
— det som er gjort, maatte gjøres. Værre,
uendelig meget værre er det at mandens
forbandede løgn ikke er død med ham, men
forgifter blodet i aarene paa Odin selv.
»Nord-lands-ludra di, som Lauris baade har brukt
og vraket!» Ordene kimer for ørene paa
ham, tvilen etser sig ind i sjælen. Hvorfor
saa hun slik ut dengang — hvorfor sa hun
det da — —! Han lever gjennem en dag i.
svarteste nød, mens sladder og skjulte
hentydninger bærer bekræftelse til hans
mistanke. Ingris eget bleke forfærdede ansigt,
da han endelig kommer hjem og stirrer paa
hende stumt og stivt, gir ham vissheten. •—
Dette var altsaa Ingri, den skjære og rene!
Dette er hans hustru! Og alle har visst det
om hende uten han! Kanske de har trodd han
ogsaa har visst? Nu skal de faa se, nu skal
han vise dem hvem han er! Han vil rense
sit hus, ut skal hun —• gammelkjæresten til
Lauris! Har ikke en anden gjort det samme
før ham engang? Han som hadde giftet sig
med finn — han som fik stenskredet til at
gaa — —. Tvunget av bygden hadde han
holdt dom i sit hus !

Tvunget av bygden ? — Men han, Odin,
skal han la sig tvinge ogsaa! Aldrig, nei,
det skal ikke ske — la det være som det vil!
»Aa Ingri, Ingri, hvorfor har du ikke sagt
mig det!» Overmaalet av smerte tvinger
ordene ut av ham tilslut. Og saa — hendes blik,
hendes stemme, hendes forfærdede
forbauselse der hun ligger knækket av uvisshet og
angst, siger ham hvor uskyldig hun er
baktalt. »Var det det du trodde, Odin, da du
saa slik paa mig; jeg trodde du hadde hørt
om far.» Og knust av skam og änger
synker han ned ved hennes føtter.

Men nu vet Odin en ting: alt hans livs
arbeide har været spildt hvis han ikke har
magt til at slaa ned ondskapen som kaster
sig over den vergeløse. En eitel av ondskap
er der i alle; men der er en i bygden som vet
at trække den frem og herske ved hjælp av
den! Og hvad duger det at være god naar
ondskapen faar raade? Godhet uten kraft er
ikke meget værdt. Det blir som med far hans,
bare drøm og digt. Nei, nu ser han det store
han er født til, den daad han har anet i

683

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:01:36 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1928/0743.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free