Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Fredrik Paasche. Av Fredrik Chr. Wildhagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Paasche
spill for skarpsindige filologer, men som har
hatt en dikterisk plan og idé å gjennemføre.
Og Paasche var kommet så langt i sin
innle-velse i middelalderens symbolikk og diktning at
han kunde forstå dunkle tekststeder, dels fordi
han kjente tydelige paralleller, dels fordi han
hadde forutsetninger for å føie sig frem til
meningen. Herunder kunde det hende at han
mente å se sammenheng og helhet i dikt hvor
de lærde filologer hadde hevdet at det måtte
foreligge huller, forvanskninger eller senere
interpolasjoner.
I det lærde ordskifte som kunde utspinne
sig om slike punkter, er det iøinefallende at
det ikke bare er enkelttolkninger, men
grunn-syn og metoder som står mot hverandre.
Interessant i så måte er diskussionen om
»Sol-arljod», hvis tolkning Paasche i sine første
middelalderarbeider beskjeftiget sig meget
med. Nogenlunde samtidig med Paasches
skrifter kom nye arbeider om diktet av
ud-merkede forskere som Bjørn Magnusson
Öl-sen i Reykjavik og Hjalmar Falk i Oslo, og
som fjerdemann på arenaen meldte sig
Finnur Jonsson i Kjøbenhavn, som hadde sin
gamle opfatning av diktet å forfekte.
Hvor godt Paasche hevdet sig i ordskiftet
rent saklig, det får de lærde avgjøre eller
slåss videre om, hvad en legmann kan dømme
om, er ikke våbnenes rekkevidde, men deres
forskjellige art. Også i Paasches resonnement er
det filologi; men den spiller en helt tjenende
rolle. Tyngden i hans argumentasjon er
opbudet av europeiske paralleller og den indre
litterære — om man vil psykologiske —
tolkning; men han søker også filologisk å
bevise dens mulighet. — Gang på gang får han
høre at han legger mening i diktet som det
ikke inneholder, hans tolkning karakteriseres
som ingeniosüis quam verius, den
sammenheng han konstruerer er ikke
»logisk-na-turlig». Men Paasche på sin side hevder at
den er poetisk naturlig i katolsk middelalder.
Enten han nu har rett eller ikke, taler han
med slik myndig sikkerhet som alene kan
komme av en innlevelse i stoffet, i tidsalderens
føie- og tenkesett. Og han anklager sin
mot-stander (Finnur Jonsson) for at han ensidig
hölder diktets europeiske omgivelser borte, og
at hans syn er »mangel på syn».
Veien til å forstå middelalderdiktet og
finne sammenheng i det, »går langs kvadets egen
indre linje, og den fører man her trænger,
er den katolske verdensanskuelse og den
katolske symbolik», heter det i en av disse Paa-
sches middelalderavhandlinger. »Vi må gå
den indre vei», sier han et annet sted.
Under sin doktordisputas talte han også
som en mann med myndighet. Uhyggelig ofte
hender det — også med
litteraturhistorikere som man dog skulde vente en viss
formell evne hos, — at doktoranden
står umælende og lar sig belære og synes
å opfatte hele akten som en bodsøvelse, pater
peccavi. Men Paasche lot ikke sine
opponenter dø i synden; og det opsiktsvekkende ved
hans fors var, hvadenten angrepene gjaldt
hans tolkning av bestemte diktlinjer, hans
paralleller med kirkelig kunst eller hans syn
på norrøn kristendom, var at det hele tiden
bar preget av enhet og sammenheng; —
Paasche levde i den middelalder som de andre
søkte å nærme sig utenfra.
Selvsagt er en slik innstilling som
Paasches ikke ufarlig for en forsker. Den gir
litt for positiv holdning, for sterk tilbøielighet
til å tro og godta. Paasche er blitt
middel-alderstemt slik at han personlig engasjert
står i forsvarsstilling for det som er
over-levert som middelalderstoff. Han eier en
mer-kelig lydhørhet overfor tonen, den skapende
stemning hos forfatteren og dermed den
psykologiske sammenheng, som den kritiske
filolog ofte ikke får tak i. Men kritisk
lydhørhet overfor ekthetsgraden av det overleverte
gir hans innstilling ikke. Han synes å gi det
middelalderske dokument for stor beviskraft
ikke bare som tidsdokument og rent
menneskelig dokument, men også som objektivt
meddelende aktstykke. Selv hadde han erfaret
at han kunde se sammenheng hvor andre
savnet den, fordi han hadde levd sig mere inn
i middelalderen enn de andre; — når et
stykke middelalderstoff kunde forekomme også
ham utilfredsstillende og uklart, lå det nær
for ham å anerkjenne teksten som riktig og
ekte nok og mene at det er vi nutidslesere
som ikke lenger evner å lese den med de
rette øine.
Karakteristisk nok optrådte Paasche alt på
historikermøtet 1914 mot Halvdan Kohts
opfatning av Snorre. Han er konservativ og
troende i sit syn på sagaens verdi som
historisk kilde, går ikke med på en underkjennelse
av sagaberetningens sannhet på grunnlag av
filologiske eller formal-logiske indisier, hvis
han ad den »indre vei» kan finne
psykologiske grunner imot dommen. Derfor har en
rekke av Paasches sagastudier eller arbeider
som i særlig grad bygger på sagakilder, —
275
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
