- Project Runeberg -  Ord och Bild / Trettioåttonde årgången. 1929 /
473

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Livsskildringer i norske Romaner. Av Charles Kent

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Liv s s kildr ing er i norske Rom aner

Av Charles Kent

EN NORSKE Romanlitteratur
av 1927 gav et sterkt Indtryk
av at vore Digtere kjæmpet
med Problemer og Tendenser.
Eiendommelig nok er Romanlitteraturen av
1928 næsten helt blottet for netop
Problemdiskussion. Den er i dette Aar fremfor alt viet
Livsskildringens Kunst.

I Olav Du uns Roman iaar1 spiller ganske
vist en Idé ind; men Ideen staar der ikke for
sin egen Skvld, den er bare Foranledningen
til en Sjæleskildring — en Studie av den
uværdige Foregangsmands indre Liv. Det
er et Emne i Slægt med Motivet i »Straumen
og Evja» (se Ord och Bild 1928, s. 360) :
det dreier sig ogsaa dennegang om en Sak
som i sig selv har en Berettigelse, men som
»faller i hændene på en fark eller en fåne-;,
som en av Personene i Romanen sier; »så er ho
ødelagt ja; til så lenge. Til den rette tida
kjem.» Det er mange slike, nemlig. »Dei
hører om den nye tida og det nye syne, jøss
kor dei hører! Til dei blir slavar av det. Og
så trur dei, dei er herrar og heltar, og så
har vi heile komedispele.»

Det er dette Komediespil med sin iblandete
Tragik som Duun har villet skildre, ikke
hverken »Saken» eller »den nye Tiden» i
sig selv; ikke hvordan det objektive nye
Aandsindhold kjæmper med det overleverte i
ett eller flere Menneskesind, men hvordan
Ideen blir Anledningen til et skjæbnesvangert
Selvbedrag hos en Månd som er slaatt til
en Skilling, men selv tror han er en Daler
— minst.

Det er Carolus’ Ulykke at ban like fra sin
tidligste Barndom faar en falsk Forestilling
om sin egen Værdi og Betydning. Han er et
Offer for Forældrenes misforstaatte
Ærgjer-righet: »Det hadde vorte sagt om han da han
vart fødd, at her kom der noko serskilt til
verda, her skulde det vekse opp ein mann
som spurtes. Rettnok var det berre farbroren

1 Carolus Magnus. (Norli.)

som sa det, og han var tullut — — — men
foreldra gjømte orda hans i hj arte, for dei
visste at det er av slike ein skal høre
sanningen. Audmjuke, og utan syt, tok dei på
seg å fostra han opp og føre han fram så
langt dei evla eller vart krevde til det. Dei
var klokkarfolk i bygda.»

Det blir en Strid for Forældrene at faa
Carolus frem. De har da saavidt, at han
kommer igjennem Middelskolen; siden blir
det at tigge og laane Penger til ham,
saalænge det gaar — —

Paa Middelskolen inde i Byen træffer han
Erik som blir hans bedste og eneste Ven for
Livet. Mellem dem opstaar der et
eiendommelig Forhold: Erik er den originale
Begavelse, ialfald er det ham som hele Livet
igjennem gir Carolus Magnus alle de Ideer
som han tilegner sig og bestemmer sig til at
forkynde, bare Tiden er inde. Erik ser nok,
hvordan Carolus er; han ser hans sociale
Mindreværdighetsfølelse og hans Egoisme og
hans Uoriginalitet. Men han er bundet til
ham med hemmelighetsfulde Baand, han maa
tro paa denne Carolus som tror saa
urokkelig på sig selv.

For det gjør Carolus Magnus. Endda det
er gaat op for ham, allerede første Gang
Forældrene er med ham i Byen, at »Mora
var dum, ho sa både likt og ulikt, og ikkje
var faren nokon stor mann heller, når han
kom til byen», — Forældrenes Tro paa at
han skal bli noe omframt, den tar han op og
mister den aldrig. Men det vil jo ikke si, at
han ikke har sine Kampe for denne Troens
Skyld. Hele hans Liv, efterat han vel er
kommet hjemmefra, er en eneste Kamp —
mellem paa den ene Side Troen paa at han
er et Undtagelsesmenneske og paa den
anden hans egne Erfaringer om bare at være
et stakkars almindelig feilende og —
fremfor alt — egenkjærlig Menneske. I denne
sin Tro har han jo en uforglemmelig
Forgjænger i vor Litteratur: Hjalmar Ekdal i
Vildanden». Men Carolus skiller sig fra

473

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:02:03 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1929/0517.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free