Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Religionsforskning i Norge. Av Sverre Klausen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
R e ligionsf or s knin g i Norge
lå en objektiv realitet bak deres oplevelser,
efterat de var blitt kjent med psykologisk
granskning.
Dr. Raknes’s ekstaseteori angriper i
virkeligheten selve fundamentet for en religiös
visshet som bygger på oplevelse. Det er
derför naturlig nok at dr. Raknes i biskop
Berggravs bok ser »det filosofiske utslaget» av
ekstatiske erfaringer.
Når biskop Berggrav skal gjöre rede for
hvad religion er, legger én merke til at han
ikke nevner troen. Det er da også forståelig
at hvor den religiöse visshet bygges på en
umiddelbar oplevelse av guds eksistens, blir
det systematisk sett smått med rum for troen.
Den religiöse visshet er ifölge dr. Berggravs
teori ingen trosvisshet, men er bygget på
erfaring, indre oplevelse.
Dr. Berggravs siste bok,1 der likesom hans
tidligere er skrevet med en betydelig
fremstillingskunst og gir et vidt omskue,
innehol-der et opgjör til to sider. Han tar til
utgångspunkt en setning av kardinal Newman:
»Luther forefant mennesker i slaveri under
deres gjerninger og efterlot dem i slaveri
under deres fölelser.» Berggrav forkaster på
den ene side en ensidig dyrkelse av fölelsen
i det religiöse liv, som får én til å se bort
fra gjerningerne, på den ånnen side en
isolering av moralen, som stenger sinnelaget av
fra det opveld i fölelseslivet, som oplevelsen
av mötet, av samfundet med gud, gir.
Hoved-opgjöret finner sted på den moralske front,
fordi dr. Berggrav mener at han her står
overfor den farligste fiende. Det er navnlig
den kantiske etikks vesen å isolere moralen
fra religionen. Efter Luthers syn, som dr.
Berggrav deler, må derfor den kantiske etikk
bli »både irreligiös og kristelig talt umoralsk».
I tilslutning til A. Nygren1 betrakter
Berggrav det som en av den kristne etikks
vik-tigste opgaver å utarbeide denne motsetning
mellem Luther og Kant.
Kristendommen vil gjenföde sinnelaget ut
fra gudssamfundet, og derigjennem
bestemme handlingene innenfra. De gode
handlinger blir da en naturlig frukt av det gode
sinnelag som gudssamfundet har skapt. På
denne måte blir der en organisk
sammen-heng mellem religion og moral. Kant
derimot vil, ifölge dr. Berggrav, påvirke
sinnelaget gjennem et motiv som kommer utenfra,
1 Eivind Berggrav: Den religiöse fölelse, Oslo
1927.
2 A. Nygren: Etiska grundfrågor. Stockh. 1925.
Eivind Berggrav.
»plikten». Det gode er det vi gjör av plikt,
ikke av lyst, slik omtrent gjengir Berggrav
Kants standpunkt i etikken.
Når dr. Berggrav på dette punkt stiller
Luther op mot Kant, så beror det imidlertid
på en ukorrekt opfatning av Kants etiske
standpunkt. En må bare huske på at Kant,
når han utvikler moralens teori, må ta sitt
utgångspunkt i moralen, ikke i religionen, så
vil hele motsetningen falle bort.
Kant sammenligner en gang stoicismen med
kristendommen og avviser den påstand at
den stoiske moral skulde stå likeså höit som
den kristne. Stoikerne trodde det var mulig
her i livet å nå til det standpunkt at én
ikke var underkastet nogen fristelse til å
handle mot moralloven. Dette bunnet, sier
Kant, i at de ikke forestillet sig moralloven
i den ubönnhörlighet og strenghet, som
finnes i evangeliets foreskrift. Kravet rettes her
ikke så meget mot ytre handlinger som mot
selve sinnelaget. En ond tanke, et dårlig
önske regnes for en handling.
Kristendommen inneholder allikevel forestillingen om en
moralsk fullkommenhet som utelukker selve
fristelsen til å overtræ moralbudet. Denne
587
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
