Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Olav den hellige. Av Sverre Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sverre Steen
Folketroens Olav.
Hvis en opgir troen på Olavs nidkjære
kristendom og på hans hellighet, svinner
ikke da grunnlaget bort for den kirkefest
som skal feires i Norge iår? Noen mener
at det er så; men andre hevder — med
rette ■—• at det ikke nu lenger spiller en
vesentlig rolle hvordan Olav Haraldson
egentlig var i levende live. Det er först
og fremst et historisk-videnskapelig
spörsmål og som sådant viktig nok. Men langt
viktigere i Norges historie har det vært,
hvad folk trodde om kong Olav, hvordan
folk mente at han hadde vært.
Det som folk tror, er i historien ofte
viktigere enn det som egentlig er skjedd.
Folkets tro skaper en ny realitet, sterkere
enn den objektivt historiske. Derför blev
ikke historiens Olav, men folketroens
Sanctus Olavus den sterkeste makt i vårt
folk gjennem hele middelalderen.
Knapt var Olav blitt kold i sin grav, för
folkefantasien grep hans tragedie, og för
legendene vevde det rikeste flor om hans
kiste. Alt sommeren efter Olavs död
blev det megen tale om hans hellighet,
forteller Snorre; selv månge av dem som
var ham imot, måtte nu sanne at Olav var
en hellig man. Og her kan vi stole på
Snorres ord, for her bygger han på gode
kilder. En skald hos kong Svein, hos den
mann som satt i Olavs kongestol, diktet
i 1032 et kvad til sin herre, og sier at han
bör be Olav om å unne ham riket. Og om
helgenen sier han:
Der ligger han
hel og hellig,
lovsæle gram,
med legemet sitt;
og der kan
som da han levde
hår og negler
på ham vokse.
Der klokker
kan ringe
av sig selv
over skrinet,
og hver dag
hörer folket
klokkers lyd
over kongen.
Men op der
fra alteret
kjerter brenner
som Krist tekkes.
Så har Olav
för ban döde,
syndefri
sin sjel berget.
En hær av menn
der den hellige
konge ligger,
knæler om hjelp.
Blinde og mål-löse
söker til kongen,
men hjem de farer
friske.
Olav hadde bestått den förste pröve
som en helgen måtte gjennemgå: han
kunde helbrede syke. Allerede to år efter
sin död var han blitt den store
mirakel-læge. Flokken av sveklinger på kropp og
sjel var allerede begynt å söke til hans
grav, og gjennem hundrer av år fortsatte
pilgrimenes skare å vandre til Nidaros.
De kom fra Tröndelag og fra hele Norge;
de norske kongene efter borgerkrigene
drog gjerne som pilgrimer til Olavs grav,
kongen blev mer og mer hellig med årene;
svenskene kom i store skarer, fra
Sydsverige storveien over Oslo og Hamar,
fra Mellemsverige gjennem Vermland,
over Trysil, langs Storsjöen og dalene
nord over, eller lenger nord drog de
frommeste hele Olavs vei fra östersjöen
gjennem Medelpad og Jemtland ned Verdalen
forbi Stiklestad til Nidaros. Dette var den
hellige Birgittas vei da hun vandret som
pilgrim til helgenkongen.
Pilgrimene drog i så store flokker at
det måtte være egne farkoster for dem
over elver og vann, egne enger for hestene
deres å beite på, egne stuer i storskogen
til å overnatte i, säluhus. De kom til kon-
344
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
