Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Sigurd Christiansen. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
E ti g e n i a
Kielland
skuffelse over ham selv, nesten det han
ønsker. »Mangen stakkar tar heller ulykken enn
lykken», sier en av personene hos Olav Duun;
»lykken er bare for den som har hjerte for
den». Helge mangler »hjerte» for lykken,
det frie mot som tør velge dens risiko og
ansvar, dens muligheter for himmel og
helvete. Han er ingen herresjel, han har den
underlegnes nærtagende stolthet, men ikke
den frigjortes rolige mot, og et slikt sind
resignerer lett overfor det uavvendelige. Han
går til Gjertrud og sier henne farvel — i
ord som er brutalt tydelige fordi hans egen
smerte svir ham som ild. Og med samme
ty-delighet lar han Ruth vite at han vil gjøre
sin plikt — fordi det er hans plikt.
Men nettop de egenskaper hos Helge som
lar ham føie sig usikker og underlegen
overfor en kvinne som Gjertrud, bidrar til å
gjøre samlivet med Ruth lettere enn han hadde
tenkt. For Ruth møter ham med en
kjærlig-het som så ydmyk og skamfull løfter ham
op over henne selv, at han kjenner det som
salve på sine sår; og denne kjærlighet er så
uten håb at hans medlidenhet vekkes. Dessuten
begynner ban ganske snart å giede sig til
barnet som skal komme. Hans lengsel henter
næring fra mange kilder — hans kjærlighet
til sin egen far, Vilmas brev fra Kjøbenhavn,
fylt av den mystiske lykkefølelse rundt
hennes barns fødsel, fra hans gru for
utslettel-sen og håp om fortsatt liv gjennem barnet.
Barnet — om det konsentrerer snart alle hans
tanker sig; det blir den eneste løsning på
livets uutgrundelige meningsløshet.
Men barnet kommer ikke! Tiden nærmer
sig — Helges forbauselse blir til mistanke:
kan hun ha narret ham ? Hans sydende harme
ved tanken på en slik mulighet leder til
opgjør og til en forklaring tusen ganger verre
enn noen han har kunnet frykte: Ruth
venter nok et barn, men han har ingen del i det
— barnet er Rømers!
Bare én følelse er Helge sig bevisst:
trangen til å ryste henne av sig som et
mot-bydelig kryp, drepe den mannen som har
skutt fra sig ansvaret og bragt over ham
skammen — skammen som svir som et
glødende jern. Med en storm av forbitrede
tanker i sinnet jager han rundt i gatenes mørke
— aldrig er noe menneske forurettet som
han! Og straffen skal ramme som lynet:
skjøgen skal jages ut av hans hus. Men som
han skummende av harme fester sine planer,
fornemmer han med ett sine omgivelser: del-
er byen, småbyen med dens nærgående viden
— hvor skal den ikke fryde sig over
kunstnerens nederlag! Og der er hans mor — han
ser hennes smerte, hennes dype stille sorg.
Nei, de må ingenting vite, ingen må vite
noe. For å verge sig selv, for å verge sin
mor vil han spille den avskyelige komedie til
ende. Til mor dør, skal Ruth få bli i hans
hus; men så–-
Ruth er kanskje den finest opfattede av
alle Christiansens kvinner, en helt igjennem
levende, blodvarm skikkelse. Hun er et av de
mennesker som aldri har ant hvad
selvopdragelse er. Munter og snild fordi naturen har
gjort henne munter og snild, er hun vokset
op i et ordinært hjem, som har forkjelet
henne og aldri stillet krav til henne om
beherskelse eller fornektelse. Da hun første
gang blir glad i en mann, finnes der ikke
hemninger i hennes sjel. Hvorfor skal ikke
hun få det hun har satt sitt sinn till? Hun
er uten stolthet til å forsage; hun er også
uten stolthet da hun merker hun er med
barn. Der er ingenting av Vilmas
tåredugge-de høitid over hennes følelse — hun er bare
redd, jammerlig redd, for skammen og
folkesnakket. Hennes opfatning av brøden er naiv
og kon vens jonell, og med fortvilet energi
tvinger hun igjennem det ekteskap som skal
rehabilitere henne.
Men ekteskapet flytter henne inn i en
atmosfære så forskjellig fra hennes egen at
hun snapper efter været som en fisk på land.
På Martins religiøse møter sitter hun spent,
som på komedie, men desorientert som et
femårs barn. De etiske krav som møter
henne i Helges og svigermorens hjem, krav på
personlig sannhet og vederheftighet, på
selv-tukt og resignasjon i livsfordringene, på
alvor og ansvarsfølelse, er noe helt nytt for
henne. Men fordi hun elsker, omdanner
disse krav henne efterhvert. En skyldfølelse som
ikke bare er frykt for ydre skam, gror op i
henne. Hun besettes av trang til å fylle de
mål som gjelder i hennes nye omgivelser. Og
jo dypere hun knuges ned i ydmykhet, dess
sterkere ranker denne lengsel hennes sinn.
I kulden som slår sammen om henne efter
avsløringen, herdes hun gjennem ensomhet
og smerte til et nytt og sterkere menneske.
For nu er det Helges tur å praktisere den
rettsfølelse vi kjenner så godt fra bokholder
Gren. Hvorfor skulde ban gjøre byrden
lettere for sin hustru? Det er han som lider
urett, og rettferdigheten krever at hun straf-
568
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
