Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Sigurd Christiansen. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
til det, ved min ubarmhjertige hårdhet som
ikke eiet tilgivelse.
Så langt kommer han fort. Hans »conto
caritatis» har som hos Brand vært det hvite
jomfrublad i opgjørsboken, og det er hans
forbrydelse. Men har han da ikke hatt rett?
Jo, slår han fast, det har han. Og der ligger
den uoverkommelige vanskelighet: hvordan
forlike den ville anklage i hennes
offerhandling med den soleklare rett han bærer som et
panser om sitt hjerte? Er retten da så lite
verdt? Hvor forekommer den ham tvilsom
og ussel, veiet mot hennes kostbare,
smertelige urett!
Han skaffer sig avstand til å tenke ved å
reise ut og leve ensomt i Paris noen år,
op-tatt av sin egen og mestrenes kunst. Men
ingenting forandrer sig. Uroen og
samvittig-hetspinen lever i ham. Uavladelig står
anklage mot forsvar. Og alt annet blir likegyldig.
Da får han et brev fra Rømer, teologen
som blev far til Ruths barn og løi ansvaret
over på en ånnen. Fra de tettskrevne sider
slår Helges eget evig nagende spørsmål ham
imøte: Er det jeg som har drept henne? Det
åpenbare håp hos presten om et trøstende nei,
vekker påny Helges hat og forakt for denne
mannen som søker en billig absolusjon hos
Gud og mennesker. Men samtidig er det som
han i Rømers selvforsvar motstrebende øiner
et skimt av sig selv–. Er det ikke et
lignende forsvar han fører ? Er der ikke en
bedre vei for ham å gå enn denne
retthave-riets og de juridiske undskyldningers? Igjen
tenker han på Krøger, som søkte å gjøre
godt igjen mot de levende sin urett mot en
død. Ruth er borte, men hennes søn lever!
A leve for ham og gjøre ham godt, det er
den eneste soning som står i hans makt. I det
og i det alene må freden være å finne. — Fylt
av disse tanker reiser han hjem; han er nådd
dit Torkild Gren nådde, og som Torkild
kjenner han at livet er ved å få ny mening.
Men hjemme venter der en oplevelse som
ydmyker ham og gjør ham bittert fattig: der
er ingen som har bruk for hans soning! Ove
har glemt ham og funnet nye ømme foreldre
i Ragna og Martin — Martin som er kommet
ut av fengslet som et nytt menneske, mer och
mer lik faren i sin vise og ydmyke ro. Helge
ser at han skulde ikke egoistisk forlatt landet
og sin plikt mot gutten. Nu høster han det
han har sådd. Men i den dype nød samler
hans sinn sig for første gang til et offer:
stillferdig trer han tilside og överlåter gut-
ten til broren. Denne frivillige opgivelse
även rett forbauser ham selv; slikt vilde han
før ikke vært istand til! Han kjenner det som
et under er skjedd med ham. Der står varme
av det, og lys som gir ham et glimt av veien
fremover — den vanskelige vei hvor han
famler alene.
Det er Vilma som tilslutt formår å hjelpe
ham videre. Hun som ofret sig til den døende
venn og nu lever for barnet, »det som er
skapt ikke bare av en grenseløs kjærlighet,
men også for en grenseløs smertes skyld».
Hun som i sin forlatthet er full av den rene
og ydmyke styrke kvinnene hos Christiansen
har fremfor mennene, hun som eier så sikker
en tro på at selv det smerteligste ikke er levet
forgjeves. Det var Vilma som engang
skjen-ket ham tilgivelsens evne, den han aldri fikk
bruke overfor Ruth. Nu i sin yderste
fattigdom kalier han henne hjem til sig, og hun
kommer, med sønnen, for å dele brorens liv.
Den fred hun bringer inn i huset gir Helge
ennu en gang stilhet til å arbeide. Og
kunsten er ham »noget smertelig hellig, en
personlig gudstjeneste uten svik». I dens
nær-het merker han best hvordan han litt efter
litt er blitt et annet menneske, en ånnen
kunstner. Og denne bevissthet styrkes bare
efter at Rømer igjen har brutt inn i hans
liv — denne gang for å hente sin sønn; også
han vil ta botgjøringen op! Atter skimter
Helge sig selv i denne ånnen, og atter setter
karikaturen ham i raseri. Men da han går fra
den bøiede og tuktede mann, merker han
allikevel at han har lært å se saken også fra
Rømers side og at han har frikjent ham —
ham som elsket Ruth før Helge tok henne
—–-. Helge kjenner at han er ikke
hovmodig lenger. Han har föraktet teologen som
har gått til Gud med sin skyld og fått
tilgivelse, nu kjenner han det med ett som kunde
han kanskje også trenge Gud — han som de
andre–-.
I alt som angår religionen har Helge vært
en tilskuer — en av dem som streifer om ved
veikryssene og interessert iakttar hvordan
andre klarer veien — selv har han aldri
prøvet den i blodig, bevisst alvor. »Har du aldri
forsøkt å tro på Gud», har Martin en gang
spurt ham. Og plutselig tvunget til å samle
sig har Helge umiddelbart svart: »Jeg vil
nødig undvære ham. Jeg vil gjerne at han
er.» Ubevisst har han alltid erkjent Gud som
en virkelighet, men denne virkelighet har
ikke angått ham. Nærmest ham er han kom-
570
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
