Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Sigurd Christiansen. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
S i gtir d Christiansen
met når tanken på utslettelsen har rørt ved
hans hjerte. Og full av nesten nysgjerrig
begjær efter å lære ham å kjenne har han
gransket hans vesen gjennem de andre. Han
har sett ham som foreldrenes stilferdige
styrker og forsvarer, Martins nidkjære dommer,
Vilmas skjebnessterke Gud, — også Ruths
hårde og milde Gud har han fått et glimt av.
I disse hans nøds og fattigdoms dager våkner
behovet i ham efter en Gud som også er hans,
en livets oprettholder og fornyer —–.
Gjennem arbeidet og de sterke indre
oplevelser modnes han for den krise som skal
bringe helbredelsen. Til nu har han båret sin
kamp og sin kval alene, ikke en sjel har visst
noe om ham, og trossig har han trodd at han
ikke trengte hjelp av noen. Men søsteren
aner i sin ømme omhu de tragiske hendelser
ban skjuler under sin pinte stumhet, og da
Helge forstår det, skrir stoltheten ut under
ham, og i en rekke nattetimer forteller han
henne det hele — like fra hospitalsopholdet
da han blev rykket ut fra sitt gamle liv, til
den dag han fant Ruth død. Selve betroelsen
gjør godt; han merker hvor han søker den
belt rettferdige fremstilling, uvilkårlig gjør
han Ruths skyld så liten som mulig, hennes
botgjøring stor og skjønn. Til han merker
det er overflødig — for gjennem søsterens
skrekkslagne deltagelse bryter protesten frem
mot det syn som har vært hans gjennem alle
disse år:
»Bot, Helge — men hvorfor? Hun var jo
uskyldig!»
Og med heftige og inderlige ord snur hun
i en vidunderlig utfoldelse av smertebåret
livsvisdom det hele om for Helges forferdede
blikk. For første gang ser han med Ruths
øine, for første gang opfatter han den rett hun
i hjelpeløs skyldfølelse aldrig evnet å klare op
for sig selv eller ham. Han ser hvordan hun
i kjærlighet, skam og fortvilelse måtte handle
som hun gjorde, efterat han, han selv, hadde
tatt hvad hun i kjærlighet bød og siden kastet
henne vekk i nag og lede. Med en ubøielig
forståelsens logikk driver søsteren ham fra
stilling til stilling, inntil han gir sig over —
utmattet, oprevet, trett til døden, men frelst:
frelst tilslutt, som bokholder Gren aldrig blev
det, fra förbannelsen ved et ensidig og
egoistisk retthaveri. Bekjennelsen er vristet fra
hans leber, underet er skjedd, fredens og
befrielsens hellige under.
Men hvo som ser Jehova, dør–-
Helge vet at nu endelig er han på vei til
Riket, det han en gang drømte om å vinne.
Nu er det han har lært å bruke sverdet,
bruke det mot sig selv. Han er på veien, og
han lengter efter å gå den. Men legemlig
kjenner han efter de tunge kamper en
svak-het som stadig øker. Den fyller ham med en
sky angst: Det er følelsen av at noe
uav-vendelig kan stanse ham nu han står ved
begynnelsen.
Siste del av »Riket» viser oss kampen
mellem livsviljen og lydigheten i Helges sinn,
efterat lægen har konstatert tuberkulose.
Der er smerten ved å gå fra arbeidet
ufull-endt, der er spørsmålene foran den mørke
port, og striden mellem hovmodet som vil
hjelpe sig selv, og den ydmyke bekjennelse
at han ingenting formår, men må ta imot alt
av nåde likesom arbeideren som kom til
vingården i den ellevte time. Ved sin side har
han Vilma, og hennes kjærlige visdom leder
ham. Hun viser ham at Riket som han
streber mot, det har han levet i siden den dag
han brøt op og la kursen mot et nytt liv. Og
han ser tilbake over det. »Hele livet — det
Vilma sa var Riket — hadde vært et stort
og bittert under, mektig og smerterikt,
hæslig og allikevel med sin egen strenge og
over-veldende skjønhet. Det hadde vært
forklarelsen og utvelgelsen. Det hadde vært en
egoistisk verden, og det hadde vært
jernbyrden foran døden.»
»Det eneste vi kan vinne i livet», har
engang rektor sagt til Helge, »er å vite at ikke
alt er slutt, og allikevel være uten frykt for
døden.» Nu Helge selv står foran porten,
kan han ialfall bekjenne et håp: »Når det er
min egen tur en dag–så håper jeg at
jeg også da kan tenke godt om Gud.» Og
da blodstyrtningen har gitt ham bare dager
igjen, ligger han med Vilmas hånd i sin og
vet at hun og han og Ruth og de andre
søskende og foreldrene, de har funnet frem til
hver sin Gud, og så stor er han at de alle er
den samme, den felles og den eneste.
Romantrilogiens beretninger er utført med
stor bredde, og det tunge stoff har lett for
å skremme lesere vekk. Men de som tar sig
tid og ro til å la det synke i sig, kan ikke
godt ønske noe strøket. Alt henger uløselig
sammen, hvert ledd i utviklingen har sin
betydning, og den lidenskapelige kraft
hvormed Christiansen forfølger problemene gir
ikke tid til avslappelse. Det store
persongalleri holdes sammen med overlegen komposi-
225
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
