Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - To billeder av bronsealderens religionshistorie. Av Just Bing
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
To billeder av bronsealderens rei ig ions historie
og i det gamle Uppsala av Adam av
Bremen. Og slik er de nok også å opfatte her.
Men hest og hund er sikkerlig oprinrnelig
gravoffer. De hörte med til.mannens
utstyr, de var hans trofaste fölge gjennem
livet og blev jordet med ham, som vi ser
ved Patroklos’s jordefærd i Iliadens 23de
sang. Men gravoffret er blitt gudeoffer,
ættekulten er blitt gudekult. Vi har et
merkelig sidestykke til dette i nordisk
religion henved et par tusen år senere. Det
kommer i de förste århundreder efter
Kristus en ny gud inn, Odin. Han er, som
især Kaarle Krohn har vist, en
inkarnasjon av den gamle ættefader,
haugebon-den. Men han blir optatt blandt de store
guder og blir tilslutt den störste av dem
alle. Det er her den samme stigning fra
ættedyrkelov til gudsdyrkelse.
Kultgrunn-laget er borte for den forestilling som så
guddommene inkarnere i hjorter og svin.
Og det kommer nye guder, de
indogermanske storguder; de har fått andre
offerdyr, bukken eller oksen og hesten. Disse
dyr er jordbruksdyr. Hjorter og villsvin
som gudedyr viser tilbake til jegerlivet.
De nye offerdyr viser at jordbruket og ikke
jakten fra nu av har hovedbetydningen
i religionen og dens fester.
Dermed står i forbindelse at man har
fått en ny mannlig fruktbarhetsgud. De
andre störrelser, himmelguddomen og
moderguddommen, har sit tilsvar i det
gamle gudelag. Men han er ny, denne variable
störrelse, ildgud, fruktbarhetsgud,
krigsgud, sjögud. Han er det problem som
stiller sig for os.
Oprinnelig synes han å ha været ildgud.
Inderne kaller ham for Ilden (Agni), hos
Cæsar nevnes han som Germanernes gud
med navnet Volcanus. Nu synes ilden å
ha været det som man först brukte, når
man ryddet jord. Man brente skogen av,
sådde i asken og hostet rikelig korn. Det
kjennes både fra syd og fra nord, og det
er ganske vist primitiv bruk.
Som mannlig fruktbarhetsgud kan vi
også forklare ham. Plöiningen opfattes
primitivt som en parringsakt, hvor plogen er
mannen og jorden er kvinnen. Plogen
avlöser hakken, för hakket og luket man
jorden, som vi nu gjör det i bedene i våre
haver. Men når man svidde av skogen og
ryddet nytt land, måtte man ty til plogen.
Jordbruket var havebruk; nu blev det
akerbruk, de vide marker åpnet sig for
menneskets virksomhet med å dyrke
jorden. Når vi på Aspebergsristningen ser en
pio: er, så vet vi at vi er inne i denne nye
epoke. Som ildgud og ploggud utvider
denne nye gud jordbrukets grenser.
Men han nöier sig ikke med det. Det er
som folkets aktive instinkt inkarnerer i
ham. Han blir sjögud hos de sjöfarende
Hellenere, krigsgud hos de krigerske
Romere. På Aspebergsristningen leder han
sjötoget, mens jordbruksavd elingen er
overlatt til himmelgudene.
V.
Frazer har i The Golden Bough sökt å
vise at det forut for religionen ligger et
stadium av magi og kultus, hvor
menneskene vil binde og styre maktene ved bestemte
handlinger og bestemte formler.
Trollmannen er eldre enn presten. På vårt
eldste billede, Fossumristningen, finner vi
avbildning av guddommer. Det er både kult
og religion. Men kulten dominerer. Det
ofres hest og hund, det er lurblåst, galdring,
rituell dans, »döden» drives ut. Gudenes
plass er meget begrenset. Kulten er her
dokumentet, gudenes tilsynekomst seglet, som
gir dokumentet gyldighet. Og gudenes
op-treden er forberedt av kulten. Fra dens
plass blir buemannen drevet særlig
energisk ut og her tredes den hellige dans.
Gudene fremkalles ved kulten.
Et ganske motsatt inntrykk får vi av
Aspebergsristningen. Her spiller kulten en
ringe rolle. Her står gudene som forenede
91
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
