- Project Runeberg -  Ord och Bild / Fyrtioförsta årgången. 1932 /
147

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Kong Midas. Av S. Eitrem

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Kong Mi cl a s

drikke. Det heter at kilden den gang løp
tom. Silén hadde simpelthen drukket
den ut.

Og Silén blev også tilsvarende drukken.
Øienlåkkene lukket sig, tunge som bly,
over en avgrunn av drukkenskap. Det var
en rus som ingen, hverken på jord eller
i himmel, hadde hatt maken til. Den
hørtes også viden om, der Silén lå med vinen
flytende om munnvikene og snorket —
snorket, så selve de alderstegne eketrær
måtte ryste på sine mektige kroner. Enda
de hadde oplevd litt av hvert under
rosenfester uten tall.

En najade var den første som stanset
lyttende. Det var noget usedvanlig i
luften. Tunge drønn og sukk, regelmessige
som dragene fra Hefaistos’s blesebelg, som
bølger og dragsug i storm. Men hun kom
jo snart på det rene med hvor uværet skrev
sig fra, og hvorfor gamle uforbederlige
Silén sov en søvn tung som dødens. Hun
listet sig frem og presset et saftig
morbær midt mot hans blanke isse. En ånnen
najade dukket frem bak en trestamme og
stod der, spotsk og knipsk, og vinket på
skøieraktige nymfer og geile satyrer
lenger borte. Da kom kong Midas’s folk
settende for å fange Silén. Najader og
dryader og geile satyrer forsvant som dugg
for sol. Silén var alene blandt mennesker.

Silén blev fanget. Han blev bastet og
bundet forsvarlig. Dette var jo en lett sak
for kong Midas’s håndfaste karer.

Men vanskeligere var det å få Silén
våken. Intet kongelig maktbud hadde
kunnet vekke Silén. Det måtte da ha vært
en tordenkile fra Zeus. Kongens menn
syntes også det tok en evighet før den
guddommelige Silén viste tegn til personlig
liv. Endelig åpnet han så vidt sine røde
øienlåkk. Men smilet som grydde i hans
svulmende ansikt, forsvant bratt. Han
stirret uforstående frem for sig. Hvad
så han ? Mennesker som moret sig og
flirte av ham. En verden av ondskap og

smålighet. Menneskekryp som hadde
nyttet hans hellige rus til å stjele hans frihet.
Midt under rosenes fest. »Helligbrøde»
mumlet han, »helligbrøde».

Så bar det av sted i fullt optog til kong
Midas’s slott. Kongen syntes han måtte
gi den gamle demon fra skogene en
festlig mottagelse. Han iførte sig sitt
gullinn-virkede kongeskrud, grep sitt gylne septer
og satte sig majestetisk til rette på sin
tronstol. Silén humpet frem i det flirende
følge. Det gikk i kongen da Silén stod der
foran ham —■ naken, forfylt, med sitt
lange, tafsete skjegg og en halvvissen
rosenkrans om sin skinnende skalle. Og
dog en legemliggjørelse av hele naturens
primitive, uutgrunnelige mystikk og
skapermakt. Silén myste op mot kongen og
hans smilende hoffolk og så sig fremmed
rundt i de uvante omgivelser. Det var som
septeret skalv en smule i kongens hånd,
da han møtte Siléns blikk. Selve
kongehallen blev liksom mindre i det samme.

Men kong Midas tok sig i det. Han selv
hadde i sin ungdom hørt den store trakiske
sanger Orfeus, mystagogen og seeren, som
forklarte alle naturens hemmeligheter og
livets gåter. Og kong Midas syntes han
likevel kunde tillate sig en spøk med en av
naturens egne makter — nu under
rosenes fest. Han vilde stille Silén et spørsmål
som lå ganske nær, og få en prøve på
Siléns bekjente visdom. Så dyp kunde den
vei ikke være i dette øieblikk. På bunnen
av kilden hadde han neppe funnet den.

»Hvad synes du om oss mennesker og
om vårt liv?» lød kongens spørsmål. Det
gled en skygge over Siléns ansikt. Han
taug. Kongen spurte igjen. Og en gang til.
Han føiet til at Silén ikke kunde bli kvitt
de bånd som bandt hans armer på ryggen,
før han hadde gitt et ordentlig svar.

Silén visste nok at hans fostersønn, den
veldige Dionysos, nårsomhelst kunde
komme over dem, og da vilde bånd og lenker
gli av ham som spindelvev, og de formaste-

147

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:03:46 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1932/0171.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free