Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Kong Midas. Av S. Eitrem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ko n g Mi d a s
fremhevet på en eiendommelig og kraftig
måte. Lys og skygge trær derved skarpt frem
i det festlige billede. Silén selv blir en
personifikasjon av gleden og kviden ved livet.
At forkynnelsen av den dype og trøstesløse
sannhet —- at menneskets liv er intet verd ■—
henlegges til de nordlige trakiske egne,
forbauser oss ikke. For trakerne, med sin hang
til mysticisme og sin eiendommelige
åpen-baringsreligion, og de trakiske (og
makedon-ske) egne i det hele, har spillet en stor rolle
i den greske religions historie. Vi behøver
bare å tenke på den orgiastiske
Dionysoskul-tus, som stammet her ovenfra, og den
forjettelse om forløsning som fulgte med den.
Selve det pessimistiske grunnsyn på livet
var ikke fremmed for grekerne. Vi kjenner
Solons svar til Kroisos: Kongen av Lydien
spurte —- efter sagnet —■ den atenske vismann
og statsmann om hvem han anså for det
lykkeligste menneske. Den lykkeligste, sa Solon, var
•den som i sitt liv hadde eid alle livets goder
ubeskåret og så fikk avslutte sitt liv med en
ærefull død. Og den næst lykkeligste var,
efter Solon, den som døde på livets høidepunkt,
like efter en stor dåd, i lykkens kulminasjon.
Men selv den rikeste og mektigste konge, selv
■en Kroisos, vilde ikke Solon regne for
lykkelig, før han hadde sett ham dø lykkelig. Og
Kroisos’s egen dystre skjebne blev en
illustrasjon til Solons ord.
Den samme pessimisme ligger til grunn
foldet vidunderlige sagn fra Argos om brødrene
Kleobis og Biton. Efter Herodots fortelling
trakk de sin mors, prestinnens, vogn til Heras
tempel. Det var en anstrengende ferd over den
argiviske slette. Derpå bad moren guderne om
at de måtte gi de brave gutter det beste himlen
visste. Brødrene la sig til å sove og sov sig like
inn i døden (se f. eks. min gjengivelse i
»Guder og heroer», 1918, side 180 flg.).
Man kan ikke si at pessimismen er noe
fremmed, noe markstukket, — noe orientalsk,
om man så vil — som aldri hørte den greske
psyke til. En kan heller ikke si at orfikernes
prinsipielle forkastelse av livets egenverd er
uten tilknytning til gresk tankegang. Denne
a
l;.
selvopgivelse, som også grekeren i tunge
stunder kunde gripes av, nyttet riktignok
orfi-kerne ut for sitt frelsesevangelium.
Dogmatikk har ellers grekerne vært så nogenlunde
fri for, utenfor mysteriesamfundene. Men også
grekere kan være pessimister. Dikteren
Theog-nis, som levde i det sjette århundre før
Kristus, og som fikk se aristokratiets undergang
i sin gamle fedreneby, Megara, allerede han
sier at .»det beste for menneskene er aldri
å fødes og aldri å skue den luende sols
stråler; men er man først født, da er det best å
vandre gjennem Hades’s port så snart som
mulig og ligge i sin grav dypt under jorden.»
Pindar er kanske påvirket av mysterierne
når han hevder at menneskets liv er bare
»skyggen av en drøm». Men hos de store
tragikere møter vi så ofte tanken på døden
som den store befrier, at vi er nødt til å
gjøre grekerne selv ansvarlige for denne
stadig opdukkende fornektelse av livets verd.
Men hvad er mere menneskelig? Det er
jo også ganske naturlig at en så høispent
lykkefølelse som har fylt grekerånden, der den
har foldet sig rikest ut, i den lykkeligste
nyskapelse, at den også følges av den dypeste
slagskygge som ulykker og sorger, som
sosial og sjelelig ruin kaster over den enkeltes
liv og somme tider over det hele samfund.
Helt naturlig kommer tanken frem i
trøstebrev og gravtaler. Gjennem forskjellige
filosofskoler, som preket livets og dødens
intet-het, like til antikkens undergang, kan vi følge
den samme trøstesløse tanke om livet som
et fengselsophold, det døden alene befrier fra
(så f. eks. hos Dion fra Prusa i hans syvende
tale). I slike tanker og forestillinger har da
mysteriesamfundene, som kom utenfra og
efter hvert fikk et stadig sterkere tak på
grekerne, funnet en frodig jordbunn.
Som vi ser, har sagnet om kong Midas
fått en symbolsk betydning, som gjelder alle
mennesker. Det er nedlagt mange fine og
dype tanker i det tilsynelatende lekende lette
og humorfylte sagn. Og skreller man lagene
av, dem som tid og sted har lagt om
fortellingen, er kjernen like frisk den dag idag.
155
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
