Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Norske romaner og noveller. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Charles K e n t
lem hennes diktning og en større
sammenheng ?
Hos de nevnte forfatterinner er den
romantiske oprørsånd mere et tema for deres kunst
enn en bevisst tendens. Anderledes med
Arnulf Øverland.
Typisk oprørsromantikk er
grunnstemnin-gen i hans nye novellesamling.1 Tenker
hovedpersonen i en av hans noveller tilbake på sin
skoletid, så er det for å minnes, hvordan han
blev undertrykt av en slem lærerinne.
Gjenforteller han en historie fra bibelen, er det
for å komme bakpå skikkelsene og vise frem
deres skjulte, uhederlige beveggrunne.
Beretter han om en mann som er blitt* borte i
krigen og opført som »savnet» og som
kommer hjem efter 16 års forløp, så er det for
å sette hans fullstendige overflødighet og den
gene han volder sin familie i bitter kontrast
til den dyrkelse hans minne var gjenstand
for, og som han selv kan lese sig til av sitt
portrett som henger på veggen — i uniform,
med sørgeflor om rammen og
evighetsblomster og jernkorset.
Oprøret limot konvensjonen kompenseres
hos Øverland som hos andre romantikere av
dagdrømmen om en ganske ånnen slags
tilværelse, en idyll, hvor der ingen motsetning
er imellem menneskenes interesser, men hvor
hver enkelt lar sig bestemme av »slektens»,
det heles gavn:
Thi kan du kjende slektens som ditt eget
da har du livet og kan taale meget,
som der står i et av hans dikte. Veien til
dette Guds rike går dog ikke gjennem den
enkeltes anger og omvendelse, men gjennem
en forandring i de menneskelige
institusjoner : avskaffelsen av pengene og utryddelse
av prestene —■ —
Den amerikanske kritiker Irving Babbitt
har satt navnet elevtheromani på denne
romantiske oprørsånd som har behersket
Vestens litteratur i halvannet hundrede år. Til
Vesten hører i så henseende også De forenede
Stater. Og i sin siste roman1 viser den ifjor
avdøde O. E. Rølvaag at også det norske
utvandrerfolk på Midvestens prerier hadde
sin rem av huden. Romantiken tar for
preriens folk først og fremst politisk skikkel-
1 Gud plantet en have. Noveller. H.
Aschehoug & Co.
1 Den signede dag. H. Aschehoug & Co.
se. Likesom den norske bondes
oprørsroman-tikk tok form av venstrepolitikk, så fikk
norskamerikanerne sine demokrater og sine
republikanere, som begge lovet sine
tilhengere et paradis på jorden. De fremmeligste
av den unge generasjon stolte ikke blott på
at politiken skulde gjøre det av med
pengemakten i byene, men også at den klare
tanke skulde gjøre slutt på den overleverte
religion. Og da skulde »den .signede dag»
komme! Og den skulde komme snart — —
Peder Seier, den unge norskfødte farmer,
nærer ingen tvil om at han selv, ved
politikens og den klare tankes hjelp, skulde
komme like til »Verdens ende». Og når hans
kone spør: »Hvad skal vi der?» svarer han:
»Det skal jeg akkurat si dig: vi skal æte
manna fra himlen og hver evige kvell
danse vals på gullbelagte gulv. Det blir annet
til greier enn å sitte her og tåtte på skitne
kuspæner og bli opett av myhanken! Vil du
være med, jente?»
Peders ord er ikke bare spøk: han tror
virkelig på den signede dag, og denne hans
naive fremskrittstro får ham også til å
overhøre sin mors advarsler og til å ekte Susie,
den romersk-katolske irske piken. —• Var
ikke Amerika et nytt land, og var ikke
na-sjonalitetsforskj ellen noget som skulde
utslettes og både katolicisme og Lutherdom
noget avlegs tøv som skulde forsvinde for
den dagklare tanke?
Men han får erfare noget annet. Hans
ekteskap blir ulykkelig, for hverken rase- eller
religionsforskj ellen lar sig utslette. Før
måtte himlen falle ned, enn Susie kunde
tenke sig muligheten av å fornekte de
hellige og Guds mor og sin skytsengel. Og like
så fast som til sin kirke er hun knyttet til
sitt skitne og uordentlige, men muntre
barndomshjem, til sin slekt og sitt folk. Aldri
kommer hun over sin følelse av uhygge ved
den lutheranske gudsdyrkelse, og aldri blir
hun annet enn en fremmed iblandt de
renslige, alvorlige og puritanske »norsker». Ikke
bare Peders ekteskap men også hans
politiske karriere strander på henne -—- hun og
hennes familie forråder ham til hans
motstander, som er irer — og katolikk. Og da
Peder tilslutt står der som en slagen mann,
uten hustru og barn og uten politisk
mandat, kan han bare erkjenne sannheten av
hvad en ung nordlandspike som er på besøk
i grennen, har sagt ham.
Han hadde spurt henne hvad hilder var
462
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
