Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norske romaner og noveller. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norske romaner og noveller
Også Olav Duuns nye bok beskjeftiger
sig med problemet: følelseslivets oprør imot
den objektive moral. Bokens handling
fortsetter handlingen i Duuns forrige roman, og
vi må derfor behandle begge romaner1 i
sammenheng. Hovedpersonen er en ung
bondekvinne som er giftet inn i den ulykkelige
familie på gården Stavsund. Den som volder
ulykken er hennes svigerfar, et halvt
sinnssykt menneske, en kverulant som gjør livet
uutholdelig for alle omkring sig. Gir vi oss
over til Duuns kunst, til dens besnærende
evne til »å føre leserens sind dithen den vil»,
som Horats sier, ser vi handlingen slik:
Ragnhild innser at hennes mann, Haakon,
får sitt sind forgiftet av farens vesen og
opførsel, og hun skjønner at sønnen en dag vil
bli drevet til fortvilelse og komme til å
forgripe sig på sin egen far; og en dag,
svigerfaren plager henne særlig ille med sin
ondskap, slår hun ham ihjel med
øksehammeren. Hun angrer ikke, hun er viss på at
denne gjerning var pålagt henne, og at hun bare
har gjort rett i å befri verden for et utyske
som svigerfaren, helst når hun derved
hindret at Haakon gjorde det, for han hadde ikke
krefter til å bære gjerningen. Men så
kommer en mann som er forelsket i henne, og
tar drapet på sig i den tro at han gjør
henne en tjeneste, men opnår bare å vekke
hennes manns skinsyke, så hun blir nødt til å
bekjenne drapet for ham. Og Haakon har
ikke styrke til å bære tanken på at Ragnhild
har begått gjerningen, han orker ikke å leve
sammen med en »morderske», han støter
henne fra sig og forlanger at hun skal
anmelde sig selv for øvrigheten. Da er det som
om det veid av instinktiv moderkjærlighet,
av omsorg for mann og barn, som hittil har
drevet henne frem, fryser til og’ stivner. Hun
melder sig til lensmannen og tar sin straff.
Og i de lange årene i tukthuset går hun
omkring som en død, ufølsom for alt.
I »Ragnhild» fortelles om, hvordan hun
vender tilbake til livet. Hun ønsker det ikke
selv, det som er dødt, er dødt, og hverken
tanken på mannen eller på den lille gutten deres
kan tø henne op. På tukthuset hadde de forlangt
at hun skulde angre; men det hverken vil
eller kan hun. Hun hadde handlet slik som
hennes gode hjerte tilsa det og hadde fått
skam til takk; la det døde være dødt! Efter-
1 Medmenneske. 1929. Ragnhild. 1931. Olaf
Norlis Forlag.
at hun er blitt benådet, tar hun tjeneste langt
borte fra hjembygden i det faste forsett aldri
å vende tilbake. At hun allikevel gjør det,
skyldes samme instinktive moderkjærlighet
som fikk henne til å drepe den som truet
hennes egne. Hun ser at det går gält i det
forladte hjem. Haakon er kommet på kant med
bygden, og det truer med at han skal bli
samme kverulant og menneskeplage som hans
far var; og hennes lille sønn blir forsømt
og holder på rent å vanartes. Trangen til å
hjelpe og verne bryter gjennem dødskulden
som har lagt sig over hennes hjerte i de otte
år hun har vært borte. Og bare ved hennes
nærvær, ved den frodige livsvarme hun
utstråler, blir hjemmet et annet, både mannen
og sønnen er —■ iallfall foreløbig — reddet.
Spørsmålet om et menneskes rett til å ta
loven i sin egen hånd og drepe et
»medmenneske» for derved å gavne en tredjemann
var som bekjent et sterkt diskutert emne i
svensk og dansk litteratur for en
menneskealder siden — man husker Söderbergs
»Doktor Glas», Jakob Knudsens »Sind» o. s. v.
I de siste år er emnet tatt op igjen i Norge,
foruten i Duuns roman også i to skuespill av
Sigurd Christiansen og i et av Arnulf
Øverland. Dette emne setter jo problemet:
Følelseslivets krav på suverenitet overfor den
objektive moral, på spissen. Spesielt i Duuns
behandling er problemstillingen skarp og
utvetydig: Ragnhild er ikke bare overbevist
om å ha rett til å ta loven i sin egen hånd,
når hennes hensikt er god, men hun
rettferdiggjør sig også selv ved sin varme, levende
menneskelighet som, da hun omsider lar den
stråle ut, får hennes omgivelser til å godta
henne uten at hun har behøvet å angre, d. v. s.
uten at hun har erkjent alméngyldigheten av
den lov hun har forbrutt sig imot. Imot denne
instinktets makt står jo åndens, som sier at
selv den allerbeste hensikt ikke kan hellige
et i sig selv forkastelig middel, fordi dette
bringer den handlende i uoverensstemmelse
med sig selv. Den som tar loven i sin egen
hånd, lever i tillid til at andre handler
anderledes. I en slik uoverensstemmelse kan et
åndsmenneske ikke leve; men
instinktmennesket kan —■ og spesielt vil en kvinne
kunne det.
Hvad man savner i Ragnhilds historie er
en personlighet som kan symbolisere det
prinsipp hun opponerer imot. Nu er det mulig at
Duun har planlagt en tredje del av
romanserien, — der er ting som tyder på det. Og
555
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
