- Project Runeberg -  Ord och Bild / Fyrtioförsta årgången. 1932 /
632

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolvte häftet - »Et kongelig sinn». Hundredåret for Bjørnstjerne Bjørnsons fødsel. Av Ronald Fangen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Ronald Fangen

At Ibsen var en problematisk natur det
vet enhver som har læst ham, — næsten
uten å tenke over det. Det er mange og
store motsetninger som skaper
spenningen og de hemmelighetsfulle lag i hans
diktning, som bestemmer hele dens
karakter : bryt mig veien, tunge hammer, —
til det dulgtes hjertekammer. — Men kan
man ikke snakke om et typisk Bjørnsonsk
problem? Jo, — det enkleste som
overhodet finnes: å overvinne hindringene for
en voldsom og usammensatt livsfølelse.
Ut vil jeg, ut, å så langt, langt,
langt -—• over de høie fjelde! Og fordi
denne livsfølelsen, dette livspustet som
han snakket om i sin Nobeltale i
forbindelse med Victor Hugo, —• fordi det var
så voldsomt, så ubendig blev det, særlig
i hans ungdoms diktning, hans problem å
holde styr på den, overvinne brutalitet, lære
resignasjon og inderlighet.

I 1862 utgav Bjørnson sitt betydeligste
historiske skuespill, trilogien »Sigurd
Slembe». I 1863 kom Ibsens
»Kongsem-nerne». Det kan ikke tenkes mere typiske
uttryck for kontrært motsatte
personligheter. Skules problem er: om han
overhodet har »kongstanken», han tviler på alt,
tviler også på sin egen tvil, går tilgrunne
i splittelse, indre tvedragt. Sigurd Slembe
tviler ikke, han er kongesøn, han har
»kongstanken» og det kongelige mot, han
tåler ikke urett og lar sig ikke stanse.
Før han tilslutt innser hvilken urett han
har begått for å vinne sin rett; han
forstår at det: blindt å gå efter sitt eget krav,
la sig lede av sin egen livstørst legger
livet øde. »Bak mig ligger mitt liv som en
uttørret flod . . . Livets strømning og vind
stod dit der det var fruktbart og varmt,
men jeg arbeidet op der det alltid blev
koldere, og nu klemmes mitt skib av
drivende isbærg.» —• Her er den
uproblematiske Bjørnsons livsproblem klart fiksert,
—- man kan næsten uttrykke det i
psykoanalysens terminologi: -livstørsten må su-

blimeres, de uhyre krav og krefter han selv
eiet, likesom Sigurd Slembe, må beherskes,
man må bøie sig for det uundgåelige, man
må ikke bekjempe urett ved å begå ny
urett, man må ikke gi sig det grenseløse i
vold, — for det grenseløse er goldt og
koldt og vil tilslutt »klemme» ens skib som
»drivende isbærg».

I hans annet store dramatiske verk
»Over Ævne» er problemet det samme;
det grænseløse, det som er »over ævne»
er drepende.

Som sagt: dette og intet annet er
Bjørnsons eget problem.

På grunnlag av dette sitt problem, denne
sin oplevede tanke blev jo Bjørnson
moralist, og det finnes nok av beviser for at
den yngre generasjon, den som gikk
under navnet »bohemen», syntes at han
var en utålelig predikant med
kjedsommelig spidsborgermoral. Det kan man i og
for sig ikke fortenke den i, men man kan
bebreide den at den utelukkende så
reversen av den Bjørnsonske medalje. Bjørnson
var jo ingen moralist av almindelig,
anmassende trang til å moralisere, han var det
av dyp nødvendighet, han forkyndte sitt
eget livs avgjørende erfaring: livsfølelsens
evangelium, den livsfølelse som mestres av
manns vilje og derved skaper hans kraft.

La oss nu se på hvordan alt dette
positivt tar sig ut; — skulde vi ikke alt være
langt på vei mot sammenfatningen av »det
kongelige sinn»? Her er en mann som fra
sin første ferd var hellig overbevist om sitt
kald, sin opgave, uten hemninger, uten
hemmelig hengemyr i sinnet, med fri bane
til livet, med det »vældige livspust» i sig,
sundt og sikkert forankret i den jord, det
land han gikk ut fra. En mann hvis
problem det blev å mestre sin livsfølelse og
utfoldelsestrang så den ikke tok makten
fra ham, som satte den under direktiv av
sin kjærlighet til fruktbarhet og vekst;
som med dette sikre utgangspunkt følte
kraft til å ta sig av alle ting, opmuntrende,

632

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:03:46 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1932/0692.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free