Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolvte häftet - »Et kongelig sinn». Hundredåret for Bjørnstjerne Bjørnsons fødsel. Av Ronald Fangen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ronald Fangen
»ælske det frem», og følte det som en
lykke jo mere man lesset på ham. En herre
og en tjener. Er det ikke avgjørende
bestanddele av et kongelig sinn?
V.
Nu vilde ikke det kongelige sinn være
et menneskesinn om det ikke var utstyrt
med adskillige skavanker. Det lar sig jo
ikke nekte at Bjørnson hadde snevre
tider og at det var da han moraliserte mest.
Det vil si: det var da han moraliserte mest
påtrengende, mest direkte. I ethvert
dik-terverk, enhver fremstilling av liv ligger
der en moral •—• hvordan man så vil tyde
den; det kan ingen rokke ved og derfor
heller ikke besvære sig over. Det er jo
heller ingen som beklager sig over
moralen i Bjørnsons store dikterverker, »Over
Ævne», »Paul Lange og Tora Parsberg»,
o. s. v. — for ikke å snakke om hans
herlige lyrikk. For der moraliserte han med
hele sin livsfølelses suverene rett, og han
gjorde det positivt: fremstillet liv, —•
fantasifullt, visjonært og fritt.
Men man kan legge merke til at der hvor
hovedhensikten med hans diktning
utelukkende er å moralisere, illustrere
leveregler og teorier (som i en rekke av hans
moderne skuespill), der svikter hans
inspirasjon ham, han kan bli direkte flat. Andre
ting kunde man også si, en personlighet
av Bjørnsons kjempeformat må
nødvendigvis også være rikelig utstyrt med feil
og ha adskillige irriterende egenskaper. I
et lite land blir han av og til irriterende
bare ved sin tilstedeværelse: han
dominerer for meget. Men har vi notert slike
selvsagte ting kan man trygt slippe det
kapitel som heter Bjørnsons feil; han var
levende nok til å innrømme dem selv; han
slog og tok imot slag; ingen har så
uforbeholdent og opriktig bedt om
undskyldning når han hadde tatt feil og forløpet
sig. Jeg husker fra Bergen i min barndom;
han hadde vært der og skjeldt landsmåls-
folkene fryktelig ut; de tok sig nær av
det for de elsket nu engang denne store
motstander. Det blev sagt til ham at han
hadde vært ond. Han blev ulykkelig:
»Ond? Ja, men jeg cer ikke ond! Det er
bare så meget krudt i mig!»
Leser man hans breve da ser man ham
i full og fri utfoldelse. — Og det er
sikkert nok: det er ingen engel som skriver.
Han kan være sint og ondskapsfull,
genialt sint, det finnes sinte brever fra ham
som er så gode at man glemmer hans
ond-skapsfullhet og bare fryder sig over hvor
uhyggelig godt han uttrykker sig. Men
han var aldri langsint og han har rett i
at han heller ikke er »ond», det blir
nemlig aldri en stadig tilstand hos ham og
intet var ham fjernere enn å ville skade
mennesker. Tvertimot: jeg tror det skal
falle vanskelig i hele verdenslitteraturen å
finne bøker så fulle av velvilje strålende
large interesse for folks forskjellige
anliggender som de Bjørnsonske
brevsamlinger. To bind av disse samlingene har fått
titelen »Grotid». Det burde de igrunnen
hete allesammen. Bjørnson levet i en
stadig grotid. Han gikk ikke ut i livet
utstyrt med overveldende kunnskaper og
noen lerd man blev han aldri. Men
hvilken frisk giede han hadde over å lære,
tilegne sig, forstå! Gjennem hele sitt lange
liv var han som et barn av henrykkelse når
han hadde »opdaget» noe godt i kunst,
politikk, tanke, eller støtt på et fengslende
og betydelig menneske. Det ligger en
mektig generøsitet i det — for gavmildhet er
slett ikke bare det å være villig til å gi.
det er i høieste grad også å være villig til
å ta imot. Å følge denne utfoldelse av
varme og enestående omfattende interesse, —
det tar på, det overvelder en. Og man gjør
sig jo ofte den refleksjon at Bjørnson
hadde ikke kunnet klare å holde det
gående på den måten gjennem et langt liv
hvis han ikke hadde vært så næsten
ufattelig tillitsfull, så umistenksom. Men den-
634
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
