Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolvte häftet - »Et kongelig sinn». Hundredåret for Bjørnstjerne Bjørnsons fødsel. Av Ronald Fangen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
’’Et kongelig
sinn*
ne hans tillitsfullhet lønnet sig, om man
kan bruke et så rasjonalistisk uttrykk i
denne forbindelse, — den gjorde ham
igrunnen usårlig, immun for mangfoldige
onde anslag. Det hørte med til hans
ubevisste sinnshygiene ikke å se og ofte i hvert
fall låte som om han ikke så alt det som
kunde forgifte hans sinn: åpne angrep
kunde han jo klare (som de allerfleste
mennesker) men de hemmelige er det ikke
lett å stå sig mot. Han vedblev å være det
han var født til å være: en åpen, en
umistenksom mann. Og han stod sig.
Ja, han stod sig. »Fossen den blev ved
å dure», —■ en umåtelig energiutfoldelse.
Det har dannet sig den forestilling at han
utelukkende var maset og anmassende.
Hvor det er gält! Han har de stilferdigste
uttrykk for vennskap, for ømhet. Og hans
takknemlighet for vennskap er både stolt
og rørende. »Lev væl, vidunderlige
forårs-fæst hele året rundt» skriver han til
Kielland en dag. Men hør hvordan han
uttrykker sig da Stortinget hadde nektet
Kielland diktergasje:
Kjære væn; det gjør mig hj ærtelig ondt at jeg
ikke kunde bærge dig!
I samme øieblikk frasa jeg mig også min gage.
Leve friheten gut!
Nu skal du se, att det skal gå!
Din
B. B.
Det er ikke nødvendig å kommentere
det, men man har vei i hvert fall lov til
å si at det er nokså flott.
VI.
I et av sine brev til Kielland skriver
Bjørnson: »jeg vilde så forfærdelig nødig
at den norske diktning faldt ner i det at
behandle lutter raringer og undtagelsers
undtagelser — som den russiske».
Det er en typisk uttalelse for ham,
typisk for det jeg alt har nevnt: det
midt-punktssøkende hos ham, hans skv for det
ekstreme. Vi skal ikke feste os ved at
Bjørnson her sikkerlig har tenkt på et geni
som Dostojevski, og at hans uttalelse
utvilsomt fikserer en skarp grense for hans
interesse og forståelse: hans egne
psykologiske våben var enkle, og et skuespil som
f. eks. »Rosmersholm», efter mitt skjønn
ubetinget Ibsens største drama, gikk ham
hus forbi, han syntes det var unatur og
forloren mystikk.
Men som sagt, det er ingen grunn til å
feste sig ved den oplagte urettferdighet i
uttalelsen; den fikserer en grense, men
denne begrensningen er den avgjørende
forutsetning for det eventyr som heter
Bjørnstjerne Bjørnson.
»Mange former har det store» skriver
han selv i minnediktet om P. A. Munch.
Og Bjørnsons storhet består ikke i
spesielle ting, talenter, egenskaper. Den
består i hans fruktbarhet og hans tro på
fruktbarhet. Der er noget mystisk i det,
—■ den mystikk som man i almindelig
terminologi kaller inspirasjon. Det er et ord
som ikke står så særlig høit i kurs
fortiden. Det smaker av overtro og høiere
inngivelse. Det er sikkert ikke mange
diktere i verden idag som vil våge å stå frem
og si at de skriver på inspirasjon. Det
måtte da være på »papirets inspirasjon».
Men Bjørnson snakket høit og tydelig om
sin inspirasjon. Og man får si hvad man
vil, men han hadde rett til å gjøre det.
Riktignok hadde han høi intelligens, men
på intelligensen alene har han ikke
skrevet én av sine mesterlige ting. Han var en
ødselhet av følelse, men hans følelse
kunde være flat. Han hadde en makeløs
energi, men det hendte da at den blev brukt
forgjeves —- uten at det kom noe virkelig
godt ut av den. Nei, Bjørnson var
inspirert. Hans største verker, ta et stykke som
»Over Ævne I», er en åpenbaring av
naturen, det er gjort i en stor inngivelse, det
er skapt. Dermed henger det også
sammen at Bjørnson er størst som lyriker. Det
finnes intet preciøst, utspekulert i Bjørn-
635
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
