Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Moderne norsk lyrikk. Wildenvey, Bull, Øverland, Hiorth-Schøyen, Reiss-Andersen, Backe. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Moderne norsk lyrikk
— seiret over gjenstridig stoff og
gjenstridige mennesker.
Slik var hans ungdom, og de vers han
skrev har hver og en i øret.
Men selv gudenes yndling blir eldre, og
man spør om han også kan den kunst å eldes
— ennu har han bare rundet femtiårshjørnet.
Hvor trist å se en grånende Don Juan spille
lidenskapelig og gjøre haneben med
rheuma-tiske leggemuskler! Og hvor trist om
Herman Wildenvey hadde vært ungdommelig
fandenivoldsk i en bok med titelen »Høstens
lyre» ! Men se om han er det! Han kan tenke
på sine gamle streker, og det går et lystig
smil over ansiktet, men det er et minnesmil
—■ jaja, det var dengang! Det har sneget sig
litt vemod inn i sinnet, for årene går og går,
og en har ikke lenger sitt gamle brus, en har
fått en liten svakhet for å gruble over
sammenhengen i livet, og det er kommet en
mildere, mere dempet tone over alle ting. Men
dette vemod i smilet — ja, kanskje skjønte
ungdommen den lyse skjelmskheten bedre —
men det gir igjen en ny poesi. Wildenvey
ser nu smilet i det gulnende løv. Ennu er
det ikke meget gulnet, synd å si det, bare som
en gulltone i det grønne en klar, solrik
eftermiddag.
Jeg ser på de høstlige huser
med flammende villvin på, —
og blomstene blusser i plener.
Haverne hvisker og suser
og innover takene lener
tusmørket sig på skrå. —
Jeg har ikke bedt om å lære
å formelig visne glad.
Jeg kan ikke den melodien.
Men hvad kan vei gladere være
enn farvene bortover stien
og dansende blad efter blad.
Jeg stanser mens løvet daler
og tørker mitt våte kinn, —
utidige tårer kommer.
Jeg skuer løvsalenes saler
feiet for vår og sommer
og høsten som settes inn!
Og han grubler på sitt underfundige vis
over meningen med alt:
Og nu når jeg kjenner det strømmer
av dødelig duft og lukt —
og duggen i lyktene lyner,
går jeg fra Genesisdrømmer
til apokalyptiske syner
i virkelig svimmel flukt.
Visst kan jeg være alvorlig,
ja noe så nær subtil, —
Herman Wildenvey.
men ikke skolast-spissfindig.
Munterhet er ikke dårlig:
jeg kan ikke være dypsindig
uten et muntert smil.
Og her bør vei hvermann gjette,
min munterhet gjelder mig selv.
Det vilde vært kjedelig ellers ...
Gå aldri for alvor i rette
med mig i de høstlige kvelders
altoverstrålende kveld.
Så strømmer versene, blanke,
vemodigmuntre, henrivende. Aldri har nogen vært
mere uimotståelig når han causerte om sitt
eget jeg. Han grubler over mange ting, og
det hender at nogen av problemene er
omtrent av samme sort som vinkelens tredeling,
slike nøtter som landlige filosofer prøver å
knekke, men det spøkefulle dypsinn som
Wildenvey legger over dem er like charmerende
for det.
Her er også visen om huset hans,
Hergis-heim, så uendelig enkel og ren i formen:
Det samledes inn til et luftig bo.
En måtte tro
at ikke engang et luftkastell
kunde jeg mere få bygget selv
i fred og ro.
Hvad det nu kommer av, så har han mere
tid til å tenke enn før, eller han har mere
glede av å fylle ensomme timer med å tenke.
Og likesom i visen om Hergisheim har han
ofte en slentrende prosarytme som gir et
263
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
