Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Moderne norsk lyrikk. Grieg, Krag, Nilsen, Solstad, Caspari, Refling Hagen, Steine, Sjølie, Jacobsen. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Moderne norsk lyrikk
Den rike, farlige uro bølger stadig op,
og den bryter i alle farver. Her er
temperamentet som favner verden med sine
kontraster :
Mitt sind er det strømmende
stormomsuste,
vuggende stille mot lysets buer,
spillende, speilende
hver en funke —
og så ved en kastevind
skiftende, glidende lynsnart over
i ventende mørke–-
Her er spenningen i sinnet:
for selv er jeg fange
i usikkerhetens vold,
på utspendt line
balanserende over avgrunden — — —
Psykologisk interesserer disse vers, fordi
her er en evne som holder på å bli sig
bevisst, slipper den naive ømhet og naive
selv-optatthet og søker form. Indre form, det vil
si klarhet og styrke i sin særegne poetiske
opfatning. Og et gyldig uttrykk for det,
rytmisk og billedlig.
Halstein Sjølie, som debuterte 1932
med »Opgjør», hører til på akkurat den
motsatte side av lyrikken. Han kailer sig et
»barn av stålet og betongen», hans sinn er
helt utadvendt, han ser bare den ytre
ulikhet i samfundet, og det tyvende århundre er
for ham skyskrapere, fyrstikk-konger og
arbeidsløshet. Han har den kolde, knappe stil
med spisse pointer.
Med sikre og hurtige streker tegner han
de hverdagslige tragedier i småfolks liv:
ulykkene, fåfengt kav og slit. Han er helt
saklig, aldri sentimental. Han holder også et
lite opgjør med kirken og Kristi efterfölger,
men det blir bare et nålestikk. Man må ha
litt ånd selv for å kunne øve kritikk over
åndelige makter.
Disse dikt interesserer ved sin hårde,
faste form og sin bitre, kommunistiske
tankegang, altså som et typisk uttrykk for en
retning i tiden.
Skjebne.
Min far arbeidde på fabrikk.
Han kjørtes hjem en dag.
En aksel sprang.
Og noe falt.
Det ramte med sitt slag.
Halstein S j o l i e.
Min mor til tidlig trappevask
en morgen gikk avsted.
Vi ventet henne hjem som før.
Nu gjør vi ikke det.
Et blodkar sprang. En utslitt kropp
fant hvile under jord.
Vi stod alene, fem av oss
— og ikke en var stor.
Den nyeste på parnasset, Rolf Jacobsen,
debuterte i høst med en samling som het
»Jord og jern». En moderne titel. Og
diktene var også meget moderne, uten rim,
uten elskov, kalde og betongsterke. Men
denne nye dikter har tatt spranget til den
nye stil svært naturlig. Et eneste dikt er
igjen fra en overvunden periode med
gammeldagse blomster og følelser, og det gir
beviset for at det var riktig av ham å vrenge
den maneren av sig:
Men jorden snur sig tungt fra vest mot øst.
og glimter dag og natt og sol og sne.
I evig følge vender vår mot høst.
Slik er dens vei og du må vandre med.
Det er det almindelige: en ung man som
vrir litt på de gamle former og uten å ane
det er en håpløs epigon. Men se så hvor
frisk og frekk han blir i den nye stil:
Skibet med de nynnende antenner
vikler sig ut av natten.
Nu henger det fritt i himlen
rullende som en klode
med mastene ned mot solen
og mønjebunden
svømmende bred over manetenes grønne øine.
387
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
