Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Moderne norsk lyrikk. Grieg, Krag, Nilsen, Solstad, Caspari, Refling Hagen, Steine, Sjølie, Jacobsen. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Ha r bitz
Rolf Jacobsen.
Vinden leker med dekkene
om livbåter, gangspill og tauverk.
Men dypt under røkens veltende tre på himlen
går skrogets kullsorte skygge
stolprende frem over havbunden
som en fot over fisk.
Det er en munter frigjørelse som her har
funnet sted. Ved hjelp av kulden og
sakligheten slipper den unge dikter fantasien løs.
Så ruller han op billeder: natur, gater,
verksteder, kontorer, maskiner. Han står
ikke følsomt til det, eller rettere, han føler
sig som eiermann til alt, og denne
eierfølelse svulmer stor og’ rik i ham. Han er
ikke en knurrende, misfornøid lønsslave, men
det virkelig moderne menneske: han eier
verden, ja selv om han knapt har råd til å
bøte buksene sine, så eier han likefullt denne
brokete verden. Han har vunnet den i sitt
dikt.
Det er friske, morsomme billeder, uvørne,
selve den fantastiske virkelighet i smeldende
ord. Dikteren har ikke glemt sin flukt fra
de gamle blomstervers som fløt ut for ham,
han lar ikke sine nye ord bli frynsede i
kanten. Saklighet, javel, selv i
fandenivoldske gloser. Billedet av jernbanen: Skinnene
grener sig ut over tjærede sviller gjennem
kløverrøde bakker. Inn i klamme tunneler
høit over klirrende broer, gjennem den øde,
ropende mo. — Alt er sanset. Og det er da
friskt å riale stillheten på moen med »ropende?
—■ og det er riktig, for det står likesom
gjenlyd fra den øde mo når toget durer
over den.
Slik kunde man ta dikt efter dikt. Det
hender forbausende sjelden at formen blir
jålet maner. Her har da funkisungdommen
sitt første avgjorte talent.
Regn.
Himlen har stillet sin harpe på skrå mot jorden
og rører de tusen strenger med døvende vellyd,
løfter de store klemt over skog og sletter
med lekende hender.
Over de nakne marker går jeg og trår på jorden
og kjenner hvor regnet driver om kneet, mulden puster
mot foten,
mens himlen legger de tynne striper av jern
tonende over mitt hjerte.
Regn var det første. Øglene bet mot regn.
Langsmed de støvgrå sumper gynget de fuktige trær.
Papegøiene kaklet. Himmelens flyvefisker
rodde sig skrikende frem
gjennem regn.
Det er ikke nogen estetisk revolusjon. Det
er bare at et ungt sinn må ut i kjølig luft
og stryke følsomheten av sig. Som hele den
unge generasjon gjør nu.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
