Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Iforgårs og igår. Norske selvbiografier. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ch arles Ke n t
Imidlertid fant vi en slik objektivitet også
hos Nils Collett Vogt. Hvad er det som skiller
fru Undsets barndomsskildring fra hans?
Lettest å bestemme er forskjellen i
grunnstemning: den er, tross Collett Vogts mere
utpregede humoristiske sans, lysere hos
Sigrid Undset. Men denne forskjell i stemning
beror dypest på den avgjørende omstendighet,
at hun skriver ut fra et helhetssyn på
tilværelsen, som den eldre dikter ikke har, og
efter sine forutsetninger ikke kan ha
tilegnet sig.
Det har sin interesse å se, hvordan dette
forfatterinnens helhetssyn kontrasterer imot
stilen i disse hennes erindringer som ikke
egentlig har noget preg av enhet. Hun går
i det ene øieblikk inn i barnets tenke- og
for-tellemåte og gjengir ypperlig en småpikes
reaksjon overfor dagliglivets hendelser,
formet så å si i hennes egne ord. I neste øieblikk
forteller hun kanskje, til alsidigere belysning
av emnet, hvordan Ingvild — forfatterinnens
scenenavn i boken som helt er fortalt i tredje
person -—• ser på de samme ting som
halvvoksen pike; og straks efter får vi i tillegg
fru Undsets voksne og modne kommentar
til det hele.
Sigrid Undset har i sine siste tre romaner
vist at hun formår å skape ypperlig kunst
uten å kommentere fortellingene med
betraktninger som ligger utenfor de diktede personers
erfaringskrets. Hvorfor har hun ikke holdt
sig innenfor Ingvilds forestillingskrets, når
hun formet fortellingen om henne som en
roman? Også samvittigheten ligger jo
innenfor det normale barns erfaringsområde.
Svaret tør muligens være, at forfatterinnen som
den sjelekjenner hun er, vet at aldri er faren
for å fortegne den virkelighet man lever sig
inn i, mere nærliggende, enn når innlevelsen
gjelder den egne barndoms romantiske land.
Hennes mål er sannferdighet fremfor alt, og
det har da også lykkedes henne å gi en
barne-skildring uten sentimentalitet, uten
selvmed-ynk, uten tross og uten servilitet. Men ikke
uten stemning! Les f. eks. denne yndefulle
beretning om den femårige Ingvilds vandring
med sin far i en skog i Østerdalen:
Pappa blir noget andet for Ingvild der han gaar
og leier hende inde paa furumoen, han er saa lang,
hun ser ikke hodet paa ham. Hun spør og han svarer.
Hun lægger ikke synderlig mærke til hvad han svarer
— voksne tar feil naar de tror at barn spør av
vitebegjærlighet. De spør for at spørre og for at kjenne
om den voksne er opmerksom paa dem. Her i skogen
vilde det ikke være godt at være alene, derfor er hun
glad i sin pappa. Haanden hendes har det trygt og
godt og rummelig inde i hans haand, og sommetider
sætter de sig i lyngen, og da tar han skoene av
hende og tømmer sanden ut av dem. Saa vet
Ingvild at hun er glad i sin pappa.
Eller les den ypperlige skildring av hvordan
Ingvild i syvårsalderen opdager at der er en
moralsk verden til.
Hun er blitt grepet i en løgn, og hennes far
straffer henne. Og efter avstraffelsen kryper
hun inn under bordet og blir sittende målløs:
Hun kunde ikke få en lyd frem, ikke graat heller
— det hadde vist ikke knydd i hende under
avstraffelsen heller. — Inde fra spisestuen hørte hun
forældrene i ordskifte — mammas stemme var høi og
heftig: »Men kæreste du! Hun er jo da ikke andet
end et lille barn —.»
Faren svarte lavmælt — Ingvild kunde ikke skjelne
ordene. Men hun følte med en gang -— hun gav ham
rett — imot moren og imot sig selv. Mamma skjønte
ikke dette. Mamma hadde riset hende da hun var
liten, mamma smekket til hende, når hun var sint,
mamma slog hende over fingrene, når de kom borti
et sted der de ikke skulde være. Men det var noget
andet.
Hun strævet haardt og tungt indi sig, fordi hun
tumlet med begreper som hun ikke var istånd til at
uttrykke for sig selv. Men hun følte, når moren straffet
hende, hadde det altid bare været for at vænne hende
av med daarlige manerer og plukke ut av hende
unoter. Det hadde aldrig hatt noget at gjøre med
moralske problemer.
Det var vistnok første gang hun var blitt drevet
til at tænke over slikt for alvor — ialfald kom det
til at staa slik for hende bakefter. At der var noget
som det var gält at gjøre, absolutt, enten så følgene
for hende selv blev behagelige eller ubehagelige. Og
nogen ting var det saa rigtig at gjøre, saa man maatte
gjøre det, bare fordi det var rigtig.
Det er umulig i en slik kort gjennemgåelse
å gjøre rede for alt det stoff boken rummer til
belysning av barnets natur og opdragelsens
problemer. En hovedlærdom kan formuleres
slik: La barna i fred! La være å trenge inn
på dem med en fortrolighet de ikke ønsker
og ikke har godt av–- —.
162
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
