Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Et tre-år i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Et tre-år i norsk s kj önn litteratur
Av E genia Kielland
yorsk skjønnlitteratur har
i de senere år fremkalt i tanken billedet av
en skog med enkelte spredtstående vakre og
kraftige trær og en temmelig glissen og
utilstrekkelig underskog. Mangelen på tilgang av
talentfull ungdom innen vår bokverden har
vært direkte bekymringsvekkende. Ennu
dekkes denne mangel for publikums öine
ved de eldre forfatteres livlige virksomhet.
Av den forfattergenerasjon som vant sitt
navn i slutten av forrige århundrede og det
förste ti-år av det nye, er jo ennu mange i full
og gledelig aktivitet: Hamsun, Collett Vogt,
Bojer, Egge, Olav Duun, Nini Roll Anker,
Sigrid Undset o. fl. Også innen næste årsklasse,
folk som först begynte å gjöre sig gjeldende
under eller umiddelbart efter verdenskrigen,
finnes en rekke særpregede og efterhånden
mere fullvektige forfatterpersonligheter, menn
som f. eks. Sigurd Christiansen, Sigurd Hoel,
Ronald Fangen. Men siden blir det langt
mellem de kraftige talenter; en må helt ned i de
aller yngste årsklasser for å finne arbeider
som gir håb for fremtiden.
Den revolusjonære fra de sagnomsuste
åtti-år, lyrikeren Nils Collett Vogt, er i
den siste tid glidd over i den tilbakeskuende
virksomhet som ligger for den höie alder,
og hvis naturlige uttrykk er selvbiografien.
Men skjönt han i sine siste boker er helt og
holdent beskjeftiget med en fjern fortid,
ser vi ham allikevel for os med ansiktet vendt
mot fremtiden, fordi han av sitt uborgerlige
temperament og sin sociale medlidenhet
alltid drives til å slutte op om nye radikale
tendenser som kunde formodes å reformere
samfundet. Vår annen jubelolding, Knut
Hamsun på Nörholmen, har det på stikk
motsatt vis. Hans diktning streber mot
aktualitet, den er skarpest mulig innstillet
på »tidén», som han aktivt og aggressivt egler
sig inn på, chikanerer og regalerer med de
verste ukvemsord. Men noen redning for
denne tid vet han ikke, frelsen vinker ikke i
det fjerne bak resolusjoner og revolusjoner,
gullalderen er uhjelpelig bak os, og bare ved
å redde sig over i den og ut av tiden kan vi
frelses. Hans holdning er efterhånden blitt
klart konservativ, de gode borgerlige dyder
nöisomhet, flid, pliktopfyllelse og de
tilsvarende verdier arbeidsglede, naturfölelse,
hjem-fölelse prises höit og lydelig av den gamle
vagabond, vandreren som engang spilte med
sordin i livets og kjærlighetens romantiske
skoger. — Hans siste bok, »Men Livet lever»
danner en felles avslutning på to rekker av
tidligere böker, Segelfoss-romanerne på den
ene side, og på den annen bokene om August.
Den er blitt lignet med den sluttsten som
binder de to sider av en murbue sammen og
får den til å stå. I »Men Livet lever» er Hamsun
kommet sig vekk fra Polden, den örlille
fremskridtsbyen hvor forhippenheten efter å
»fölge med» i allt nytt og sensasjonelt feiret
orgier i »Landstrykere» og »August». Polden
er for Hamsun symbolet på alt det han hader
i det moderne samfund, först og fremst
industrialismen med alle dens gjerninger og
alt dens vesen; ja, Polden er det moderne
Norge i forminsket målestokk, Norge »sett
igjennem spottens omvendte kikkert». Nu
vender han sig bort fra dette sted som han
har gjennemheglet i to lange romaner og
vender tilbake til Segelfoss, skuepladsen
for »Born av tiden». Her har tiden stått
stille siden sist, det moderne uvesen har ikke
funnet vei inn i den rolige fjordarm. På selve
stedet bor en liten gruppe dannede
mennesker, mest embedsfolk, for hvem Hamsun
på sine eldre dage har utviklet en merkelig
sympati. Rundt om dem i viker og grender
lever fiskerfolk og bönder i sine små torvtekte
hus. De fryser nokså meget om vinteren og
sulter om våren med sine sauer, men gjör ikke
så meget av det. De er som de skal være,
mener Hamsun, fattige, nöisomme, nyttige.
Barna er deres eneste rigdom, men de er også
en rigdom. »Det var en velsignelse med born,
hvad var et hjem uten born? Et öde bol i
verden!» Om lördagene er gulvene sandskurt
og strödd med ener. »Det duftet som av
renhet og blomster av eneren, og hvert bær
hadde et kors, hvad mon var Guds mening
med det?» Som vi ser, den gamle romantiker
429
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
