Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gabriel Scott. Et riss. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Harbitz
om side, to glitrende strømmer som lenge
ikke blandet sig. Humoresker — under
pseudonymet Finn Fogg — med grov satire
og ville skrøner. Stillferdig lyrikk som vilde
vært rikere, hvis den hadde vært
dobbeltstemt. Fine, stille fortellinger; de to siste og
mest fullkomne var »De tre lindetrær» (1907)
og »Broder Lystig» (1909). Ved siden av dette
en lang rekke fortellinger og eventyr for barn;
de har både en naturlig tone, humør og
Scotts særegne poesi, fremfor alt den
maskulint blyge kjærlighet til vakre og uskyldige
menneskebarn — den kommer senere frem i
nogen nydelige fortellinger om unge piker.
Scott er alltid den unge pikes ridder, han
nekter å tro noget ondt om henne, han maler
henne med de blideste farver han har, og det
er ikke bare en romantisk arv, men et dypt
personlig trekk. På samme måte nekter han
å tro den realistiske sladder om mangt og
meget som han engang har tatt op i sin
livs-religion.
Men det var med den barske humor han
fikk sin første avgjorte seier. Komedien
»Himmeluret» (1905) frigjorde meget i ham. I en
uthavn på Sørlandet har folk latt sig innbille
at himmeluret skal stanse nøiaktig klokken
fire om morgenen St. Tiburtii dag den
ellevte august. Det er dommedagskomedien,
og ali ynkeligheten hos menneskene avslører
sig i barokke optrin. I ali den saftige
karikering er personene fast og sikkert tegnet,
den sørlandske karakter og den sørlandske
tone virker meget pussig og er akkurat så
kolorert som burlesken krever — en hører at
forfatteren har sittet og klukket da han skrev
disse replikker. Stykket former sig som en
akt med dommedagsspådommen, en litt
stillestående akt med folkeliv og en sluttakt med
dommedagen som ikke blir til noget.
Dramatisk er da stykket ikke særlig opfinnsomt
konstruert, men det gjorde stor lykke på
scenen.
Ellers har Scott bare skrevet »Babels tårn»
for scenen, og det faller naturlig å nevne denne
komedie her. Den kom i 1910. Motivet er
tatt fra den evige sprogkamp. Stykket faller
i tre billeder, tre stadier av den »nasjonale
utvikling», og forfatteren håner av hjertens
lyst de politiske utslag av vår hjemlige
sprogromantikk. »Babels tårn» blev spilt på
Nationalteatret, det var en meget munter
forestilling, og hvert eneste point i den
aktuelle komedie blev opfattet av det lydhøre
og takknemlige Oslo-publikum.
Nogen år før »Himmeluret» hadde Scott
utgitt »Jagtjournalen, en bok om havet,
kysten og skogen», den første av hans mange
ypperlige Sørlands-skildringer. Senere kom to
bind fortellinger, »Sjøpapegøier» i 1908 og
»Det spøker» i 1911.
I disse bøkene er det Scott finner sig selv,
som det heter. Det hadde vært en viss litterær
fjernhet hos ham, noget sprødt som han hadde
felles med mange andre fra den periode. Nu
vant barskheten mere frem, som en bevisst
kontrast til dagdrømmene. Med barskheten
gikk han virkeligheten inn på livet, men aldri
slik at han blev en smalsporet realist. Han
glemte aldri sin ungdoms lære om det
litterære verk som en verdi for sig, uavhengig
av den ytre virkelighet, en helhet, stemt i sin
tone, med sin stil. Hvad betyr da det
sørlandske stoff for ham? For det første et
uuttømmelig stoff, for det annet en tone å
arbeide med, så han kunde ta denne
virkelighet og smelte den om til kunst.
Men på samme tid krever realisten i ham
sin rett. Han tilegner sig dette stoff med
utrettelig iver og flid, studerer det
systematisk som en av de gamle, ekte naturalister,
tar det op i sitt søkende, tunge sinn. Selv av
de humoristiske fortellinger om sørlandske
originaler er ingen lettsindig og flyktig gjort.
Bak hver linje, hvert tonefall ligger det
kunnskap og studium. Det hender av og til
at det blir en viss tyngde i foredraget, at
det er for saklig, eller det er overarbeidet.
Men i de beste —- og fleste —- kan humoren
bære denne næsten videnskapelige
grundighet.
Grundigheten er også nødvendig her. En
impresjonist kunde ikke ha skrevet
»Jagt-journalen» eller »Kilden». Men Scotts vitelyst
er et eventyr for sig. Hvad han ikke vet om
geværer og pistoler, om fisk og fiskeredskaper,
om fugl og harer, om strømmer og båter,
om sørlandsk matstell og daglige skikker og
klær og værvarsler og hundre andre ting —
det er ikke verdt å vite. I alt han gir sig av
med, er han et levende leksikon. Levende —
for det er minst av alt død kunnskap! Tingene
går inn i hans kjærlighet til naturen og det
enkle, arbeidende folk. Og hvis det kaller på
harmen og satiren, har han ennu tingene
igjen.
De eier sin egen poesi. Og i kunnskapen
om dem er det poesi. Rikest kommer det
frem i »Kilden», og jeg nevner den boken
med det samme, skjønt den utkom i 1918,
484
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
