Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gabriel Scott. Et riss. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Harbitz
med kysten, de selger ting de har laget, de
tigger og stjeler, de har sin egen moral og
sin egen ære — som ikke er stort verd i
andres øine. De later sig og slåss og elsker.
Og bygdefolket er redd dem. Helten i »Fant»
er en ualmindelig forløiet eventyrer. Men
skildringen av hans liv og eventyr og død er
praktfull med alle de ville og brokete optrin.
Men »Josefa» står enda høiere, for det er
historien om de uskyldiges tragedi, sett med
barske og ærlige dikterøine, fortalt med en
stemme som ikke ryster, selv når vi kan
føie at dikterens eget hjerte blør.
Josefa er bare barnet, en spe, knapt
utviklet ung pike. Hun flykter fra den onkelen
hun har bodd hos, for han hadde forgrepet
sig på henne, og hun kommer ombord til
Fændrik og blir hos ham. Efter hans død
gir hun sig på vei med sitt barn til en tante
hun skal ha i Topdal. Hun kommer aldri
frem dit, men denne triste reisen blir som
et billede på vandringen gjennem en ond
verden. Josefas rene, ydmyge sinn, godheten
i hennes bløte, naive stemme skinner mot
ali den hårdhet og lumpenhet hun møter.
Denne blide, søte, opriktige
sørlandsstem-men skjærer en i hjertet. Det er en av de mest
gripende skildringer i norsk litteratur. Selv en
gammel og forherdet litteratursluker som mest
leser for å se »hvordan det er gjort» og ikke
lett lar sig røre av en opfunnet roman, selv
han gir tapt.
Den dype, tragiske følelse fyller også
»Barkefletteren», men her er den stemt i en
besk humor. Det er de gamle og fattiges
tragedi, og den munner ut i et tog av
gamlinger som drar ut for å øve selvtekt og ta
alle de goder livet har nektet dem. Det er
en ynk å se de stakkars krokene da fiaskoen
melder sig, og de må hinke hjemover.
Sakkunnskapen er likeså forbløffende i denne
roman som i de tidligere. Boken har et
langsomt tempo og blir vidtløftig. Kunstnerisk
er det riktigt tenkt, selve tempoet og
vidløftigheten hører med i motivet. Allikevel
kunde en ha ønsket at forfatteren hadde
gjort boken kortere. Ikke alt har den ramme
humor. Ypperlige, sterke partier skifter med
mindre utmerkede. Det kan tildels forklare
at nogen av våre beste kritikere skrev så
likegyldig og med så liten forståelse om denne
bok.
Det svinget igjen med »Alkejægeren». Denne
fortellingen er som en ny versjon av »Kilden».
Stoffet, livet er stort sett det samme,
grunn-stemningen også. Her igjen er et troskyldig
menneske stillet som en from og nøisom
eneboer i skjærene. Men denne gang er han et
drømmende, higende, villende, lengtende
menneske, en ung gutt som dikteren følger
i årene utover. Med stor kunst er det lykkes
Scott å gjøre ham levende og troverdig.
Hvor fin og intim denne kunst er, vil en
først forstå når en lytter til ungguttens
stemme og hører hans sjel gjennem den. Det
er kanskje likeså dypt og ekte som den
tilsvarende karakteristikk av Josefa.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
