Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Psykologi och psykologisme i moderne norsk litteratur. Av Egil Rasmussen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Psykologi og psykologisme i moderne norsk
litteratur
Av E gil Rasmussen
k-j er vi på norsk skjønnlitteratur av
idag, er det iøinefallende hvor enhver
forfatter av betydning er bevisst optatt av
grunnleggende psykologiske problemer. I enkelte
tilfeller ser det ut som om forfs.tteren på død
og liv må forme sjelelige konfliktsituasjoner
hvor både kunsten og livet peker på enklere
veier. Resultatet kan stundom bli artistisk
interessant, et mosaikartet opbygget
sjeleliv som kan bryte i mange avvekslende farver,
som kan opta, möre og til tider gripe leseren,
men i lengden ikke formår å fengsle ham,
fordi ingen sammenhengende livsvurdering
finner uttrykk, fordi de psykologiske
konflikter er et på forhånd oplagt spill som kan
overrumple ved underfundige og utspekulerte
krokveier, men aldri bringe den dype
overraskelse som er den store kunsts særmerke:
Slik er det, slik må det være — men det kunde
ha vært anderledes.
Dette forbehold betyr i virkeligheten
vesensforskjellen mellem skapende psykologi
og konstruktiv psykologi, mellem psykologi
og psykologisme for å bruke et hendig
uttrykk. Der lar sig ikke gjøre å trekke en
absolutt skillelinje mellem disse to former for
litterær virksomhet. Psykologisme kan bety
uferdig kunst, en gjærings- og
overgangstilstand hvor et talent griper sin opgave
feilaktig an og ikke er klar over det riktige
forhold mellem stoff og uttrykksmidler. I det
følgende vil imidlertid ordet psykologisme bli
brukt i en spesiell betydning: Et bevisst
formulert psykologisk program hvor
forfatteren har stillet sig opgaven som en
undersøkelse av en gitt psykologisk
konfliktsituasjon, ikke fordi han i første rekke har
oplevet denne konfliktsituasjon i en identisk
eller beslektet sammenheng og gjennem
kunsten forsøker å få livet selv i tale.
Denne vesensforskjell mellem kunstnerisk
mål og metode kan vi finne ved å
sammenstille to forfattere som begge er sig
psykologiske grunnproblemer i høi grad bevisst:
Sigurd Hoel og Ernst Orvil. Vi velger
Sigurd Hoels roman »Fjorten dager før
frostnettene» og Ernst Orvils »Rita og hennes
menn».
Begge bøker er ekteskapsromaner, rettere
sagt, hovedmotivet er den eiendommelige
pinefulle og famlende og evig spente form et
samliv kan anta innenfor et visst miljø
mellem mennesker som i mere eller mindre grad
er på tilbaketog fra livet, eller står i
tvils-holdning overfor en tilværelse full av
skremmende gåter, en tilværelse som ikke kan gi
et personlighetens tyngdepunkt, en positiv
etisk vurderingsmålestokk. Dette gjelder til
en viss grad både Ernst Orvils og Sigurd
Hoels personer. Men det er en karakteristisk
forskjell: Andreas Brenne i »Rita og hennes
menn» er ferdig med livet som etisk problem.
Hans eneste mål er å innordne sine omgivelser
i den nevrotiske livsplan som han uten videre
synes å godta a priori som en tilværelsens
lov det ikke kan falle ham inn å gruble over.
Det samme gjelder Rita. For en rent ytre
betraktning kan det se ut som om hun
kjemper med livet for å få klarhet over sig
selv, sitt forhold til mannen, til datteren, til
stedsønnen, kort sagt, et samlet livsopgjør
hvor hun søker et personlighetens
tyngdepunkt, en etisk vurderingsmålestokk. Men et
slikt opgjør ligger utenfor forfatterens
hensikt og vilde i tilfelle bringe hans skikkelser
inn i et annet plan. Rita er like så vei som
sin mann i sin nevrotiske livslinjes vold,
forskjellen er bare at hun er optatt av sine
affekter, stemninger og impulser i langt
sterkere grad enn han. Hun oplever stykkevis
og skjønner stykkevis, tilværelsen former sig
for henne som et mosaikartet psykologisk
spill hvor linjer dukker op og forsvinner,
krysser hverandre og løper sammen. Hun
kan bli forundret, men aldri overrasket, i
godt humør, men aldri glad, nedstemt, men
aldri fortvilt, — fordi hun bare oplever livet
som psykologisk problem, ikke som etisk.
Dermed står vi ved grunnlaget for Orvils
kunst: En gjennemført rasjonalisering av
219
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
