Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Psykologi och psykologisme i moderne norsk litteratur. Av Egil Rasmussen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Egil Rasmussen
har stillet sig den svære opgave å
levendegjøre den første spire til kunstnerisk
erkjennelse hos et barn. De to bind danner
antagelig første del av et epos om kunstneren
som menneskeskjebne, et verk som det
literære publikum har grunn til å imøtese med
spenning, fordi det ved sin fortsettelse og
avslutning kan bringe det kunstneriske
opgjør med den nevrotiske psykologi. Som
romanen nu foreligger, kan den ikke
betegnes som annet og mere enn et löfterikt
fragment, hvor den endelige dom helt og
holdent avhenger av en videreföring. Hvor
ubestemmelig grensen kan være mellem
psykologi og psykologisme viser Magnhild
Haalkes roman »Allis sønn», et debutarbeide
som har vakt berettiget opsikt og kritikernes
enstemmige anerkjennelse. Boken handler
om et problembarn, kunstnerisk begavet,
som ved uforstandig opdragelse og i et
fiendtlig miljø går til grunne. Forfatterinnen
anvender ofte sin viden i nevrotisk sjeleliv
på en måte som gjør at man mere får følelsen
av en uhyggelig gnom enn et barn.
Slutningsscenen har mere av Edgar Poes
raffinerte redselsstemning over sig enn den griper
med selve livets tragedie. Hvor sterkt den
nevrotiske psykologi har formådd å farve
kritikernes syn, viser enkelte uttalelser. En
av de ledende kritikere karakteriserer boken
som »fortalt med livets egen røst». En annen
karakteriserer den som »nådesløst sannferdig».
Dypere sett beror bokens sterke virkning på
dens farlige nærhet av psykologismen, derav
de sterke farver og artistisk beregnede
effekter. Men det er ikke mere av »livets egen
røst» i den enn i Poes »The Fall of the House
of Usher». Og ikke er den mere »nådesløst
sannferdig» heller. Den er hvad
engelskmennene vilde kalle »a study in morbid
psychology».
At psykologismen i norsk litteratur kan
drives til det rent absurde, viser Lars Bergs
to romaner »Men det var det ingen som visste»
og »Du er den første kvinne». Lars Berg har
intet av Ernst Orvils psykologiske viden,
heller ikke hans kunstneriske sikkerhet.
Bøkene er ganske naive forsøk på å låge
illustrasjoner på nevrotiske fenomener som Freud
har trukket frem og klarlagt. De er skrevet
med et friskt fortellertalent, og enkelte ting
er godt sett, men som helstøpte kunstverk
faller de uhjelpelig istykker ved den
mangelfulle psykologiske viden som ikke er blitt
bevisste oplevelsesverdier og derfor heller
ikke kan uttrykkes kunstnerisk
overbevisende.
Innslaget fra Freud og Adler har skapt en
krisesituasjon i norsk litteratur. Både
forfatterne og kritikerne er med få undtagelser
preget av usikkerhet og søken. Blandt de få
undtagelser er naturligvis også de unge
Freudtilbedere for hvem kunsten, ennsi
psykologien, aldri har fremtrådt som problem.
En overvinnelse av denne krisesituasjon kan
til syvende og sist bare skje ved en rekke
nyskapninger innenfor kunsten. Men inntil
så skjer, er det nødvendig for den litterære
kritiker å gjøre sig klar over de
grunnleggende problemer som den analytiske
psykologi har fortiet, eller ikke har løst. Et slikt
arbeide kan bare skje på en bred
erkjennelsesteoretisk bakgrunn. Men såfremt man kan
nå til en velbegrunnet påvisning av kunst
som en særegen form for livsoplevelse, vilde
et slikt arbeide i sannhet være umaken verd.
224
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
