Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Litt om våre folkeeventyr og våre nye eventyrtegnere. Av Sören Onsager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sören Onsager
•eventyrs ånd. Det var ingen ringe opgave
å skulle gi sig i kast med det, men en meget
fristende. Og mange norske tegnere er det
da også som har prövet sig. Av de förste
og eldste reddet Hans Gude sig godt iland
med sine personlig fölte og meget vakre
landskapstegninger, og August Schneider
Var vei den förste som så den norske
Askeladden, kongen og prinsessa og viste vei
her. Otto Sindings tegninger er oftest
svært upersonlige og unorske, men
stemningsfulle og fantasirike, og hans norske
fanden i Professor Monrads skikkelse var
unektelig et godt funn. Flere av hans
tegninger har også hatt en merkelig evne
til å festne sig i barnesinnet, slik at man
siden ser dem tydelig for sig hele livet
igjennem — således som f. eks. »Mumle
Gåsegg spiller kort med fanden» og »Gutten
som gikk til nordenvinden og krevde melet
igjen». Eilif Petersen, V. St. Lerche,
Tidemand og Arbo har derimot ikke
formået å hevde sig. Lerches tegning i »En
gammeldags julaften» av dödningene som
strömmer ut av kirken er dog også av
denslags som forfölger en gjennem hele
livet •— og den er såpas skremmende og
uhyggelig at jeg syns den burde vært
utelatt i en bok som også er for barn, den
skaper unödig angst og mörkeredsel.
Det var först da Th. Kittelsen og
Erik Werenskiold tok fatt, at det norske
eventyret fant sin fulle billedlige utlösning.
Kittelsens sterke naturfölelse og
forunderlige fantasi, Werenskiolds klare tanke,
inntrengende psykologiske evne og
skjönn-hetsfölelse har gjort eventyrverket til en
nasjonal skatt. Men om disse to glimrende
tegnemestere er der sagt og skrevet så
meget, og så berömte er deres
eventyr-tegninger, at det jo er överflödig her å gå
videre inn på dem.
Senere er der utgitt flere av Asbjörnsen
og Moes eventyr, og nye kunstnere har
illustreret dem. Således har Ridley
Borchgrevink tegnet en hel del, og nu i den
siste store billedutgave av samlede eventyr
har Henrik Sörensen, Alf Rolfsen, Per
Krohg og Dagfin Werenskjold fått det
ærefulle, men såre vanskelige hverv å
supplere disse förste kunstnere.
Spranget nedover fra Erik Werenskiold
og Kittelsen til disse siste er unektelig meget
stort — annet var jo heller ikke å vente.
Og det ligger nær å stille det spörsmål
hvorfor man nettop valgte disse fire. Det
er på det rene at Henrik Sörensen og
Rolfsen har store naturlige betingelser for
opgaven og har levert gode ting. Men nu
Per Krohg, pariseren Per Krohg, hvilken
forbindelse kan han ha med våre
inniands-bönders, vårt skogsfolks sagn og
huldreeventyr, han hvis barndoms skoge antagelig
innskrenker sig til Luxembourghaven, i
höiden Bois de Boulogne. Jeg vil ikke på
noen måte underkjenne Per Krohgs evner
som tegner i almindelighet, tvertimot —
han er i mangt den rene mester — men det
er jo lett å se i hans illustrasjoner her at
det ikke er ham mulig å treffe den norske
eventyrtonen. Han forstår den ikke, har
ingen forutsetninger for disse ting, mangler
den inderlige samhörighet som er nödvendig,
omenn han i enkelte av tegningene er inne
på det rette, f. eks. i den fantasifulle
tegning av trollslottet med de mangehodede
troll og Askeladden som sover på gulvet
hos prinsessen. Ellers er de fleste tegninger
av helt internasjonalt tilsnitt.
Bonde-typene er fremmedartede, i »Graverens
fortellinger» f. eks. er ånden helt Albrecht
Dürersk, ekte middelaldersk heksemystikk
og uendelig fjern fra den »Smala med
norske trollkjerringer» som skulde skildres
— og se på den tyske gjeita! Tegningen i
samme fortelling, kirkegården med den
svære svarte bikkja i forgrunnen, minner
mest om Max Klinger, og ofte er der ting
i Dorés ånd. I den forövrig så dyktige og
vakre tegning: »Det suser så felt oppi
luften, jeg mener jeg blir redd, sa gutten»,
er den norske Grimsborken, som vei i
330
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
