Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gamle og nye navn i norsk skj ö nnlitt er atur
som en arbeidets helt og ridder, dugelig,
munter og kjærlig, en skjönn og stolt skikkelse.
Og hvor ypperlig opfattet i ali sin kompliserte
menneskelighet er ikke berglöitnanten Adam
Salomon Dopp — forfengelig, ömskinnet og
barnaktig bak sin imponerende fasade, og
allikevel så sympatisk i sin hederlige
pengemangel, med sitt varme hjertelag, sin evige
trubadurforelskelse i sin smukke madame,
og sin kjærlighet til den musikk han forstår
å fremtrylle av bergstadens slitte kirkeorgel.
En sterk tidskoloritt er der over de havarerte
skikkelser av mannlige og kvinnelige
eventyrere som vi treffer i bergstadens gyder og
losjihus uten at de trer klart frem av det
mörke de lever i. Her som ellers gjelder det
at det tidsbundne, hele det historiske apparat,
ikke får lov å bli det vesentlige. Det er poeten
og seeren langt mer enn historikeren og
folkelivsskildreren som feirer triumfer i
Falk-bergets store bok.
Mot bokens tekniske opbygning er der
reist den innvending at der ikke finnes noen
egentlig hovedperson til hvis skjebne og
utvikling stoffet er knyttet; boken har en
hel rekke sidestillede karakterer, valgt fra
de forskjellige befolkningslag. Men
denspredt-het som lett kunde bli fölgen, opheves for en
stor del ved alle disse menneskers intime
tilknytning til det ene store fellesanliggende:
gruben. Det er gruben som er den virkelige
hovedperson, hvis liv og lagnad vi fölger
gjennem lyse og mörke år, og »tidene» og
»participantene» representerer de dunkle
skjebnemakter i hvis hender alt til slutt er
lagt. På dette vis blir »Christianus Sextus» i
sin innerste kjerne en krönike om arbeidet
og dets kår. Gjennem en mangfoldighet av
enkeltheter er arbeidslivet rundt gruben
gjort anskuelig. Brutalt tungt og hårdt er
livet for de fleste av bergets folk: det blodig
harde slit i gruben foregår stadig under
angsten for de usikre tider, den minkende malm
og de stigende priser på brödmelet. I
tilværelsens bakgrunn skimtes alltid hungerens
spökelse. Men ingen er som Falkberget
op-merksom også på de verdier som selv det
strengeste liv kan eie: interessen for
håndverket, respekten for det dyktige arbeide,
for fagkunnskapen som leder til forfremmelse,
for grubens tradisjoner i helg og yrke —
æres-fölelsen, kameratfölelsen, familiekjærligheten,
natursansen, den religiöse fölelse som legger
sin blånende dis av anelser og håb over selv
det fattigste menneskeliv. Gjennem beret-
Johan Falkberget.
ningen er det efterhvert som selve fjellet
stiger frem, stolt i sin reisning, men umildt,
barskt og hårdt av åsyn, med isnende vintre
over den karrige jord, og dypt forvart under
tusen meter grunnfjell de röde kobberårer,
slitets evige mål og lönn. Og som fjellet har
sin flora, farverik og dufttung som ingen
ånnen, slik gror de friske poesifylte
enkeltheter med overveldende frodighet rundt i
denne strenge diktning. Det kan være det
enkle og intimt oplevde som griper, eller
den sterke fantasiflukt som river med:
uberört kommer ingen fra dette verk, som
forener en forunderlig dyp livsfromhet med
en skarp og uredd virkelighetssans.
Det har sin interesse i sammenheng med
Falkbergets trilogi å nevne et annet
trebindsverk som blev avsluttet samtidig,
nemlig Trygve Guldbrandsens romanserie fra
Öst-Norges skogstrakter. Det er ikke meningen
her å gå nærmere inn på bökene, som den
svenske presse har gitt en inngående
behandling. Men ved å se på den skjebne som disse
to forfatteres verker har fått hos publikum,
lærer man ikke så lite om dette siste. Vei er
»Christianus Sextus» mottatt med både
sympati og tilslutning, kritikerne har jo
også gått i spissen med de sterkeste lovord.
517
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
