Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gamle og nye navn i norsk skj ö nnlitt er atur
er levende og virkelighetsnære. Bonden på
Bufast hörer til et sett skikkelser som
står for mer enn de er i sig selv. Han
er som »en stötte av jord» med
jordluk-ten alltid hengende i de lerete klær — han
er »dyregod», slik at han på patriarkalsk
vis selv vil avlive sine dyr, et foretagende
som får noe av en offerhandlings alvor og
mystikk over sig. Han er i det hele
inkarnasjonen av den »bufaste» bondes sammenheng
med jorden og jordarbeidet, slik det drives i
en rytme så rolig som selve blodets puls, i
takt med naturens egne skiftninger fra årstid
til årstid. Mot ham står så sönnen Per, med
ungdommens uro bankende i blodet, med
lengsler bortfra og utover jordarbeidet og
dets monotone cirkelgang. Men —» Kvinnor
ropar heim» — så heter annet bind av boken.
Sinnet fanges inn av en kjærlighet som er
jordbundet som bondelivet og har sin mystiske
löftning som det ■— og så legger uroen sig,
gjæringen stilner av, og litt efter litt glir
Per inn som et ledd i den store sammenheng,
han blir mannen som tar sin fars gjerning op
og avler sönner til å gå i de samme spor.
Overmåde vakkert er bondekvinnenes yrke
fremstillet — moren, som »steller istand
dager» for husfolkene, og usynlig står bak alt
som hender i den verden barnet oplever — og
den unge hustru, av hvis henrykte og
tillitsfulle hengivelse mannen drikker styrke til
sitt arbeidsfylte liv. For også disse böker
handler om strevsomt arbeide fra gry til kveld,
og vi ser atter lykken truet av ökonomiske
vanskeligheter. Men kårene er allikevel
rummeligere enn hos fiskerne og
grubearbei-derne -—- odelsgården danner bakgrunnen
for alt som hender, og dens eksistens skaper
en trygghet og balanse de andre ikke kjenner til.
Et vakkert og inntagende supplement til
Tarjei Vesaas’ böker danner de dikte som
hans hustru, den fine lyriker Halldis Morén
sender ut. Her slår gleden over bondelivet,
huslivet, det sunne kjærlighetsliv ut i ren og
inderlig poesi. Ordene er nakne og
umiddelbare, billedvalget enkelt, men versene er
sprengfylte av fölelse, skinnende av den lykke
som fölger med besiddelsen av den elskede,
vissheten om å skulle bli mor, verdigheten
som styrer av huset og gården:
Kvardags arbeid av alle slag
glir gjenom hendene mine no,
ting som må skapast påny, kvar dag.
Det er som ein såd, eg ustanseleg strör,
og sæl får eg sjå han gro.
Andreas Markusson.
Menneske gav den gröde han ber
dei fagraste navn på jord.
Helsa, trivnad, fred,
heiter den frukt som i hagen min gror.
Det er vederkvegende i vår
gjennem-psykoanalyserte tid å treffe på en livsform
så enkel og sund som den vi finner hos
dikter-parret Vesaas-Moren. Men allike vei kan man
ikke undgå å föle en viss beklemmelse når
man en tid har ferdes i denne verden hvor alt
er helt og holdent naturbestemt og
natur-bundet. Det liv som leves der er harmonisk,
men bare fordi det er helt avsluttet i sig selv
og ikke gir plass for andre behov enn de som
rummes innen selve naturlivets grenser.
AH streben mot höiere kulturformer, mot ånd
og det som er av ånd, foles som konfliktstoff
og må drives ut av organismen for ikke å
forstyrre kretslöpet. Sin mystiske helg, sin
eiendommelige besjeling får denne livsform
ved selve sin intime overensstemmelse med
naturens bud. Men ut over dem, inn under
en åndelig lov kommer den ikke. — Man
merker her en tankegang vi kjenner fra visse
talsmenn for den tyske »Blut und Seele »-retning,
hvad enten nu denne overensstemmelse er
bevisst eller tilfeldig.
Mens livet på Bufast ruller hen nesten
ube-rört av politiske og sosiale brytninger, og
fremkaller forestillinger om det evige og
uforanderlige i bondens yrke, gjör Lars
Rast-gaard i Peter Egges dobbeltroman spranget
bort fra bondelivet under innflytelse av den
skiftende tid og dens åndelige strömninger.
519
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
