Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia
Kielland
Lars er »satt på» i et tröndersk bondehjem
med gamle og sterke tradisjoner. Men han
er födt med sterke sosiale instinkter, og
in-trykk utenfra får slik makt over ham, at han
— ulik Per Bufast — bryter ut av sitt
miljö; og skjönt hjemfölelsen blir værende
i ham som en slags dump sjelelig
tannverk hele resten av livet, vender han ikke
tilbake, men blir der ute i verden, optatt
med opgaver som ligger hjemmetradisjonen
fjernt. Det er brorskapets, anarkismens, idé,
slik den dukket op herhjemme i ottiårene i
forrige århundre, som blir ledemotivet i
Lars Rastgaards liv. Det var særlig i
Trönde-lag denne fra Amerika hjemförte, teoretiske
anarkisme dannet menighet, og den
talentfulle, men uharmoniske og oprevne dikter
Arne Dypfest (död i ung alder for egen hånd)
var dens centrale skikkelse deroppe.
Bsvegel-sen dampet hurtig hen — og efter en
aggressiv periode i den förste ungdom trekker da
også Lars Rastgaard sig tilbake fra
offentligheten, og dyrker sine idealistiske og ufarlige
teorier under et innadvendt studieliv — det
han lett forener med en departementsmanns
ensformige pliktarbeide. En mild livsvisdom,
en halvt religiös tro på godhetens og
toleransens betydning for individ og samfund er
det residium som har lagret sig på bunnen
av hans vesen som resultat av ungdommens
oplevelser.
Men hvor langt, eller rettere hvor kort et
slikt personlig innvunnet sjelsinnhold rekker
overfor den generasjon som kommer efter
ham, får Rastgaard opleve da hans egne barn
vokser til og gripes av strömmen som går
gjennem den tid de tilhorer, vår egen
voldsomme og partibestemte tid. Med sin vante
fine ironi, parret med adskillig vemodig
resignasjon skildrer Egge denne praktisk
pågående unge slekt, som gjennem sin
kollektive opslutning om »partiet» opnår en brutal
selvsikkerhet, som bare har forakt for den
eldre manns sokende holdning til
livsspörsmå-lene. Hovedpersonens (og forfatterens) försök
på å finne en lösning av dette forstemmende
faktum utkrystalliserer sig i fölgende sats:
»Ungdommens villfarelser i ideens tjeneste er
mere verdt for utviklingen enn alle de gamles
visdom.» Men leseren har en umiddelbar
fornemmelse av at denne smukke setning
nærmere gir uttrykk for den optimistiske idealists
behov for å se lyssider, enn for en virkelig
tankemessig begrunnet overbevisning.
Som det innledende bind i en dobbsltroman
må man sandsynligvis se Sigurd
Christiansens »Drömmen og livet», som kom i 1935.
Efter hele sitt anlegg, med sin svære bredde
og sine langt utsvungne linjer virker den som
opslaget til et stort romanverk — en
kunstnermonografi med inngående psykologisk
begrunnelse. Som sedvanlig hos Christiansen er
milj öst den enkleste middelstand —
småborgere i en småby — og som så ofte för
lykkes det ham atter å overbevise oss om at
innen dette miljö, som foraktes så sterkt
av »intelligensen» og snobben, kan livet leves
fullt så rikt, sterkt og nyansert som
nogetsomhelst annet sted, hvis vekten legges på de t
indre liv. Viljelivet, fantasien og
samvittighets-livet finner midler til utfoldelse hvor de indre
betingelser er tilstede, uansett hvordan den
verden er som danner rammen og
bakgrunnen. Christiansens kvinner, der de står ved
kjökkenbsnken med sin opvask, oplever mere
i sitt sinn (fordi det er så dypt opplöiet, så
rikt tilsådd) enn mangfoldige av de kvinner
som rotlöse og overfladiske jager avsted
efter sensasjoner. Men det kan ikke nektes at
disse oplevelser unödig ofte blir tragiske, på
grunn av de mange uoverstigelige gjerder av
moralsk og konvensjonell art disse mennesker
er stengt inne mellem. Og når man er
kommet lös av bokens suggererende innflytelse,
hender det at man protesterer.
»Drömmen og livet» er historien om en
gutt som alt fra tolvårsalderen aner at han i
vuggegave har mottatt utvelgelsens
byrdefulle nåde —- kunstnerens sjeldne og
ansvarstunge kall. I löpst av de to—tre år vi fölger
Jörgen Wendt går denne anelse over til
visshet. Det spirende kunstnersinn rober sig
först i et voldsomt utviklet fantasiliv, »det
annet liv», som gutten kan trekke sig inn i,
bort fra den ofte plagsomme og forstyrrende
virkelighet. Og inn i dette annet liv tar gutten
efterhånden med sig alle de oplevelser og
inntrykk som går sterkest inn på ham. I
sinnet bearbeider han så disse inntrykk, og
gjenoplever dem i potensert styrke og i deres
fulle sammenheng, med årsaker, konsekvenser
og muligheter for konsekvenser. Evnen til
å opleve andres liv, og tilböieligheten til å
hengi sig til denne rekonstruksjon av
skjebner, tiltar voldsomt op gjennem
overgangsårene. Ömheten for inntrykk,
medlevelsesev-nen, den intense fölsomhet overfor smertelige
fenomener danner grunnlaget i Jörgen Wendts
kunstneriske utstyr. Behovet for uttrykk og
form ligger ennu blindt og uforlöst i de dyps-
520
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
