Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gamle og nye navn i norsk skj ö nnlitt er atur
ste lag av hans sinn, han aner at det engang
skal bryte sig vei, men hvordan og når, det
vet han ikke. Jörgen har en onkel som er ét
slags mislykket geni, og lenge tror gutten
at han som onkel Theodor skal bli treskjærer.
Men han lærer gjennem en voldsom oplevelse
av livets urettferdighet, heslighet og tragikk,
at hans kall er et större og videre. Leseren
aner, för Jörgen gjör det selv, at det gutten
er kåret til, er dikterens kamp for ved ånd og
intuisjon å gjennemtrenge og omspenne
livsproblemene.
Sigurd Christiansen er en individualist av
reneste vann, og hans diktning leverer alltid
vektige bevis for den enkelte menneskesjels
ubetingede betydning og verdi. Sosiale og
politiske spörsmål eksisterer ikke for de jevne
mennesker som befolker hans verden, ganske
enkelt fordi ytre ting betyr så lite for dem.
Hans doméne er sinnslivet, som han utforsker
med gjennemborende sannhetstrang og
fremstiller med overordentlig rik nyansering og
facettering. Det er å beklage at denne
rikdom i den psykologiske undersökelse
undertiden förer til en grundighet og bredde som
holder det almindelige publikum borte fra
hans böker.
Det kan ha sin interesse å sammenholde
Jörgen Wendts utvikling i Christiansens bok
med den skjebne som overgår vesle Elling i
Magnhild Haalkes fortrinlige debutroman
»Allis sönn». Også her gjelder det en gutt
med utpregede kunstneranlegg, særlig med en
unormalt ömfintlig sans for skjönnhet i farve
og form. Også han löftes bort fra
virkeligheten av en anspent fantasi som åpenbarer
for ham usynlige herligheter. Men Elling har
ikke Jörgen Wendts sympatiske instinkter,
og miljöet er dertil langt ugunstigere enn det
rolige familieliv hvor Jörgen får gå i fred med
sine drömme og grublerier. Elling vokser
op i et fiskerhjem hvor moren eter
nådsens-bröd hos sine svigerforeldre. Her stilles gutten
midt mellem det fiendtlige luftdrag som slår
mot ham fra de gamle, og den hektisk
glö-dende og tyranniske kjærlighet fra moren,
hvis ærgjerrighet det er å opdra ham til å
»bli som de andre» og plukke ut av ham alle
de egenheter hun ikke forstår og derfor
frykter:
Hun satte en blodpölse frem på en gul tallerken og
smör og bröd. Elling stod bare og stirret på bordet.
Det var overhendig så pen mat! Det skinnende gule
smörret, det brune, hvite og grönne gjorde nesten ondt
så pent var det. Han blev stående og le uten å skjönne
hvorfor han ikke var sulten på denne maten . . . Det
Tarjei Vesaas.
dempede vårlyset utefra seg som en gjennemsiktig grå
silkeflod gjennem vinduet.
— Få dig mat nå Elling, sa Alli iltert.
Hun nugget ham bort til bordet og likte ham ikke
når han stod slik og stirret og blev fjern og stille. Det
kjentes som noe ondt kom sigende og satte et skille
mellem dem som hun ikke maktet å bryte igjennem.
Hun kjente at hun liatet dette hun ikke så, en fiende
som stod mellem henne og han Elling.
Han skar snabben av pölsen og la den forsiktig
midt op i mysetallerkenen; det så rart ut, trolsk —
som den svarte holmen derute. Han våknet da moren
smekket ham hårdt over fingrene. Det spredte og ödela
det han fölte nettop nu ... en langsomt gryende sterk
glede. Han hoppet op i raseri . . .
Nei Elling, stakkar, kan ikke bli som andre,
og i hans utsatte stilling kverkes efterhånden
alle frelsende sosiale tendenser hos ham. Pint
og plaget av de evindelige opdragende
inngrep i hans tilværelse lukker han sig sammen
om sitt eget, og blir efterhvert virkelig den
tulling og raring som hans omgivelser ser i ham.
Med nådelöst klarsyn förer Magnhild Haalke
tragedien igjennem og lar oss fölge Elling ut
i den ensomhet hvor hans hånd er mot alle
og alles mot ham, en ensomhet og kulde
som dreper. —- Magnhild Haalkes debut er
den merkeligste herhjemme på adskillige år,
og en ny, uavsluttet roman siste jul bekrefter
521
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
