Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
inntrykket av hennes modne og eiendommelige
talent.
Den ene mot alle de andre — hvor ofte
har ikke dette motiv satt Olav Duuns
tanker og fantasi i bevegelse. I en hel rekke av
sine ungdomsverker har han
gjennemar-beidet problemet i alle dets muligheter. I hans
siste bok dukker det atter op, men omsnudd:
Det er ikke lenger den ene mot de mange,
men den ene for de mange han grublende
beskjeftiger sig med. Agnar, en bondegutt fra
en norsk fjordbygd, har i sin tidlige
ungdom hatt noen sjeldne og tunge oplevelser:
sjöen har tatt hans tvillingsöster, som han
hang inderlig ved, men ham selv »vilde sjöen
ikke ha», han blir kastet i land i siste öieblikk.
Da det samme hender ham annen gang,
kommer han på tanken at dette må ha en
mening, at han har en gjerning å gjöre som
han er særlig utsett til — og så tar han til
å se sig om og tenke. Det han ser rundt sig
er en bygd i kiv og ufred, og utenom den
igjen en verden full av broderkrig, lögn,
tortur, massakrer av uskyldige. Först går han i
rette med Gud for alt dette. Men snart
skj önner han at når verden er slik, så kan
Gud ikke være til, og så står det til
menneskene selv å ta ansvaret. Men menneskene, det
er jo ham selv — og litt efter litt blir det til
at han kjenner dette ansvar som en bydende
plikt, ansvaret for den enkelte og for alle i
det samfund han tilhorer, »bygdén». I bygden
er en prosess under opseiling, som deler den
lille verden i to stridende, hatefulle leire og
fyller, sinnene med uro og nag. Dunkelt
bryter det i Agnar at her må noe gjöres, her er
opgaven han har fått livet for å löse. Men
slikt koster — ingenting utrettes ved snakk
og demonstrasjoner, en får det ikke billigere
enn ved å betale fullt ut med det en har, med
selve livet. Usikker og vaklende holder han
sig tilbake og tier. Da kommer det öieblikk
som bringer klarhet og lösning. Et lite barn
er i ytterste livsfare ved en minesprengning.
Og fullt bevisst hvad han gjör, setter Agnar
livet på spill for å redde det. Men derved har
han betalt prisen og vunnet rett til å si ordet.
»Stans prosessen», skriker han til naboene
der han styrter döden imöte. »Stans
ufreden!» Og så er hans gjerning gjort, og heller
ikke jorden vil ha ham lenger.
»Samtid» er en vanskelig bok å komme
tilbunns i. Duun går aldri sine lesere et skritt
imöte for å forklare og utlegge, han stiller
tingene frem og overlater til leseren å finne
ut av dem. Om den siste roman gjelder at
jo mer man kommer på avstand fra alle de
forvirrende detaljer om bygdefolk og
bygde-forhold, dess klarere ser man bokens linje,
og dess sterkere föler man den symbolske
betydning av dens titel og dens handling.
Og så ser man da også hvor dypt den skjærer,
inntill den rörer ved dunkle grunnspörsmål
og hemmelige love i livet. Den enes offerdöd
som blir frelsen for de mange — er det noe
slikt Duun vil peke på? Eller vil han i vår tids
bulder av pacifistisk snakk forkynde at bare
den som betaler prisen har lov til å snakke
med — og når vi intet utretter, så er det fordi
vi ikke er villige til offeret? Er det et Ibsensk
»intet eller alt» vi skal lese ut av boken, er
romantikeren Duun blit moralist? Hvis så
er, viser det tydelig hvordan vår barske tid
formår å omforme efter sine krav alt det av
ånd som har kraft og livsevne.
På bakgrunn av slike livets generalopgjör
som dette kommer emnet i Knut Hamsuns
siste roman til å virke besynderlig
uvesentlig og virkelighetsfjernt, skjönt det i den
virtuose behandling det har fått fengsler og
fortryller sålenge lesningen står på. Vi treffer
en av de mange Hamsunske vandrere som
driver gjennem livet og spiller med sordin,
uten annet mål enn nettop dette å drive og
la drive. Abel har knekket sig engang på en
kjærlighetshistorie borte i det fjerne Kentucky,
og siden han kom hjem derfra, er verden
igrun-nen et nokså likegyldig sted for ham å
opholde sig i. Dog eksisterer ennu en ridderlig
dröm om barndoms og ungdoms veninner,
og så sysler han da med å tjene dem, mens
han ellers lar tiden gå i formålslös
ubekymret-het om nutid eller fremtid. Bli til noe —
hvorfor skal en absolutt bli til noe ? Kan det
egentlig være så nödvendig? . . . Abel mangler
enhver fremdrift, drömmen om det skj önne
Kentucky og om barndommen med dens
romantiske lengsler er langt virkeligere og
viktigere for ham enn det prosaiske nærværende.
»Når vi andre blir til noe», sier en av hans
venner, »så er det fordi vi er så almindelige. Men
han er fra et grenseland.» Til dette grenseland,
hvor der settes spörsmålstegn ved så mange
av det moderne livs »nödvendigheter», det
land hvor så mange av Hamsuns vandrere
hörer hjemme, dit vender da også Abel
omsider tilbake. —
Den sterke religiöse bevegelse som de
siste år har vandret over diverse europeiske
land — den såkalte Oxford-gruppebeve-
522
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
