Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Kilder til nyere norsk historie. Av Olaf Gjerløw
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kilder til nyere norsk historie
først i 1870 og de ti venteår har utvilsomt
pint ham sterkt. Fra 1870 til 1885, da han
frabad sig gjenvalg, satt han så i tinget og
spillet en stor, tidligere undervurdert politisk
rolle der. Han avskydde opposisjonens fører,
Johan Sverdrup, men nærmet sig ham dog i
felles uvilje overfor ministeriet Stang. Og
alt tyder på, at Motzfeldt fullt så meget som
Sverdrup har ansvaret for stortingets næsten
femten år lange kamp med regjeringen i
spörsmålet om statsrådenes adgang til å
delta i tingets forhandlinger. Denne reform
krevet Motzfeldt, skjønt han inderlig hatet
alt, som kunde kailes parlamentarisme. Takket
være hans iherdige agitasjon blev der gjennem
1870-årene og i 1880 hver gang stort flertall,
også blandt moderat-konservative tingmenn,
for gjennemførelse av denne sak, som
regjeringen stadig motsatte sig uten å gjøre noget
effektivt for å få de »kauteler» — av næsten
bagatellmessig art — som den krevet til
gjengjeld for sanksjon, ført frem til vedtagelse.
Først ved valget i 1882 fikk det vi nu kaller
venstre et virkelig grunnlovsflertall i tinget.
Og så rullet lavinen; riksrettsdommen fyldte
også Motzfeldt med forbitrelse og forferdelse
i kraft av de mange forutgående
rettsfor-nektelser og den brutale innpisking av de
uvillige lagtingsdommere. Da gikk han for
første gang sammen med det øvrige høire i
tinget til høitidelig protest mot rettsbruddet.
Året efter trakk han sig altså ut av det
politiske liv og han var i sine siste fire leveår en
uvillig og kritisk tilskuer til Emil Stangs
storverk: Organiseringen av et virkelig
høire-parti og dettes nyorientering, som på fire år
førte det frem til å bli nasjonalforsamlingens
største gruppe og til videre å bli
regjerings-parti i 1889.
Ved denne siste leilighet gikk Emil Stang
under regjeringsdannelsen til Chr.
Birch-Reichenwalds sønn P. Birch-Reichenwald —
senere borgermester i Christiania — og fikk
ham med som statsråd. Da Stang i 1893 dannet
sin ånnen regjering, gjorde han det samme
overfor Ketil Motzfeldts nevø Ernst Motzfeldt;
begge ganger var hensikten utvilsomt den å
få den gamle kløft mellem de to konservative
retninger utfylt. Helt har det dog ikke lykkes.
For da Ketil Motzfeldts dagbøker i 1908 blev
utgitt — med nogen strykninger, men uten
mildnende kommentarer — av Ernst
Motzfeldt, var det som om hele den gamle, bitre
strid veltet inn over leseren. Motzfeldts
dagbøker er selvsagt rike på nyttige oplysninger.
Statsråd Ludvig Daae.
Men den likefremme hatefullhet, hvormed
han omtaler »den gamle regjering» og især
Frederik Stang, laver en fryktelig fortegning
av alle konservatismens forhold i hine
beve-gede år. Historiens endelige dom blir
utvilsomt den, at Frederik Stang, til tross for sin
daddelverdige negativitet i 1870-årenes
for-fatningsstrid, vil få en meget høiere plasering
enn den Ketil Motzfeldt var tillsinns å unne
ham. Og Motzfeldts utfall mot Emil Stang
virker hyppig søkte og stadig urettferdige.
Ketil Motzfeldts dagbøker foreligger med
store lakuner. Fremstillingen av den politiske
krise i 1861 er utførlig og meget verdifull. Så
mangler 1860-årene forøvrig og — det er det
mest beklagelige — der er et stort tomrum
fra 1873 til 1878, nettop de år, da forfatteren
utfoldet sin mest intense politiske virksomhet
og nådde sine største resultater, nemlig i
statsrådsaken. Fra 1871 er der litet, fra 1872
intet, fra 1873 ikke meget. Men de første
stormende 1880-år får en dramatisk
behandling, som undertiden tar pusten fra leseren.
Ludvig Daae — av samme vidtgrenede og
begavede slækt som professorerne Ludvig
Kristensen Daa og Ludvig Ludvigsen Daae —
var født i 1829, officerssønn fra Nordre
Sunnmør. Han vant i sin ungdom hele to
ganger universitetets gullmedalje for historiske
avhandlinger og bar senere opnavnet
»Me-dalje-Daae» til adskillelse fra sine ovennevnte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
