Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Kilder til nyere norsk historie. Av Olaf Gjerløw
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Olaf Gjerlow
slek tinger med samme fornavn. Av
utdan-nelse var han jurist, praktiserte fra 1856 til
1869 som sakfører, bosatt på sin fedrenegård
Solnør, og blev sistnevnte år av »den gamle
regjering» utnevnt til foged i Sunnmør, det
eneste embede han aspirerte til, fordi han som
innehaver av det kunde bli boende på sin gård.
I 1876 lot den samme regjering ham avansere
til sorenskriver i Nordre Sunnmør, et embede
som bød ham de samme vilkår. Daae stod,
mens han fra 1859 til 1879 representerte
Romsdals amt på stortinget, regjeringen
absolutt imot både i unionsspørsmålet — det
gjaldt i 1860-årene nedsettelsen av den
ånnen unionskomité og først i 1870-årene den
forsmedelige forkastelse av denne| innstilling,
som var tiltrådt av regjeringen —’ogiikeledes
i spörsmålet om statsråders deltagelse i
stortingets forhandlinger. Han var i det hele et
fremtredende medlem av det, man i hine år
kalte »sakførerpartiet», den akademisk
ut-dannede del av opposisjonen med sakfører
Johan Sverdrup, rektor Johannes Steen,
stiftsprost Essendrop, sorenskriverne Ludvig Daae,
Ole Richter og Aimar Sørenssen i spissen.
Men Daae var allikevel åktet, næsten yndet i
regjeringskretser for sin dyktighets skyld. Og
hans første avansement på embedsbanen ved
fogedutnevnelsen i 1868 var ifølge Mantheys
dagbøker direkte foranlediget av Frederik
Stang personlig.
Ludvig Daae gjorde en fin karriere også
som stortingsmann, beklædte efterhånden
formannsstillingene i konstitusjonskomitéen
og i militærkomitéen og var gjennem
1870-årene lagtingspresident. Personlig kom han til
å stå menn som professor Ole Jacob Broch,
Johannes Steen og Ole Richter nær, mens
han aldri kom på fortrolig fot med Johan
Sverdrup og efterhånden i spent forhold til
denne selvgode og hensynsløse
opposisjons-fører. I 1879 brøt alle de tre før nevnte
sorenskrivere Daae, Richter og Sørenssen på grunn
av motsetningsforholdet til Sverdrup og som
følge av skepsis overfor dennes politikk
overtvert og frasa sig gjenvalg; de undgikk
derved å måtte være med på å ta standpunkt
til den såkalte 9de junibeslutning i 1880 —
stortingets misslykkede forsøk på å forkynne
den ikke-sanksjonerte grunnlovbeslutning om
statsråders deltagelse i tingforhandlingene
som gjeldende grunnlov — og dette kom dem
senere til nytte; der klebet nemlig i datiden
et odium ved de såkalte 9de juni-menn.
Alle tre holdt sig utenfor også ved valget i
1882, og Richter oparbeidet sig i disse år en
viss diplomatisk posisjon som norsk-svensk
generalkonsul i London. Da riksrettsdommen
av 1884 omsider skulde realiseres efter det
kortvarige »aprilministerium»s fall og kong
Oscar efter O. J. Brochs fiasko som
regjerings-danner hadde rettet sin henvendelse til Johan
Sverdrup, kom der en stor tid for Ludvig
Daae. Han var nemlig straks blitt tilkalt av
Borch; nu etablerte han sig på Grand Hotell
som en slags forretningsfører for
ministerdannelsen, trakk sine venner Richter og
Sørenssen med og hadde i det hele en vesentlig
innflydelse på sammensetningen av den første
venstreregjering, som jo fikk et meget
moderat preg. Selv blev han arméminister, mens
Sverdrup overtok marinen. De to kom
imidlertid meget hurtig på kant i spørsmålet om
ny verneplikts-lov, en gammel stridssak fra
før systemskiftet. Daae hadde
sakkyndig-heten og dessuten kong Oscar på sin side,
mens hele venstre forøvrig fulgte Sverdrup.
Krisen pågikk fra senhøstes 1884 til ut i april
1885 og antok burleske former, idet kongen
ivrig støtte Daae og hindret ham i å ta avskjed;
han skulde fortsette som »fagminister», het
det, og det var kongens og hans egen plan at
han skulde få veltet den proposisjon,
regjeringen hadde bevirket fremsatt, skjønt selv
Daae i statsråd hadde funnet å måtte tilråde
kongen å holde på den og ikke på det Daaeske
særstandpunkt!
Før denne strid nådde å bli utspillt for åpen
scene i tinget falt imidlertid Daae på en ånnen,
mindre sak, om underofficerers avskjed, og
gikk av sist i april 1885. Han reiste hjem til
Solnør og lot sig ved valget samme høst
velge som tingmann, men av høire, for
by-kretsen Ålesund—Molde. Han satt sin siste
periode 1886—88 som en besk kritiker av
Johan Sverdrup og hans regjering, hvis ytre
og indre forhold efterhånden antok skandalens
preg. Da telegrammet kom 15de juni 1888,
mens stortinget behandlet hærbudgettet, om
at den nettop avskjedigede statsminister
Richter selv hadde tatt sitt liv i det norske
ministerhotell i Stockholm, flammet Daae op i
sorg og vrede, gikk bort til Johan Sverdrup,
der han satt blek og betatt, og slengte ham i
ansiktet: »Det liv kommer på Deres
sam-vittighet!» Sverdrup skvatt til og ropte »Nei,
neil» Imens opløste stortingets forhandlinger
sig av sig selv og presidenten måtte ilsomt
heve møtet.
Ved valget i 1888, som forøvrig gjorde høire
52
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
