Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Winston Churchill som forfatter. Hans ungdomsverk. Av L. Aas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
L. A a s
var suverene tilsjös og fölgelig trygge hjemme.
De slog sig til ro i bevisstheten om makt
og sikkerhet.» Winston Churchill ber leserne
ta hensyn til disse forutsetninger i miljö og
tid. Han har försökt å bygge på opfatningene
som de var i hans ungdom og ikke i »vår
egen urolige og utrygge tid.» Dermed faller
det da også naturlig å betrakte hans förste
forfatterskap i sammenheng med »My P^arly
Life» og innflette omtalen av hans seks böker
fra ungdomsårene i denne forbindelse.
Det fortelles at Mark Twain skulde
intro-dusere den unge Winston Churchill for en
New York-forsamling da han var over i
Amerika på sin foredragsturné. Det blev
gjort i stor korthet: »The lecturer to-night is
Mr. Winston Churchill. By his father he is
an Englishman, by his mother he is an
American. Behold a perfect man!» — hvorpå
Mark Twain satte sig ned og gav ordet til
aftenens foredragsholder. Winston Churchills
engelske avstamning skal jeg komme
til-bake til under omtalen av forfatterens store
verk om hertugen av Marlborough, hans
be-römte stamfar. Den syvende hertug av
Marlborough, bestefar til titlens nuværande bærer,
hadde som sin tredje sönn Lörd Randolph
Churchill. I 1874 giftet han sig med den vakre
Miss Jennie Jerome, datter av den bekjente
amerikanen Mr. Leonard Jerome som i sin
tid blant annet var eier og utgiver av »New
York Times».
Hans far hadde nettop med hell utkjempet
sitt förste valg og holdt sin jomfru tale i
parlamentet, da Winston Churchill kom til
verden den 30te november 1874 i det mektige
Marlborough slott, Blenheim Castle. Winston
Churchills erindring, slik som han beretter
den i »My Early Life», går tilbake til den tid
bestefaren var statholder i Irland og Lörd
Randolph Churchill arbeidet som hans
privatsekretær, med bolig i Little Lodge,
omtrent et stenkast fra vicekongens residens i
Dublin. Han kan huske at bestefaren
av-slörte statuen av Lörd Gough i 1878, og at
han med kraftig stemme utslynget setningen:
»og med en morderisk salve meiet han
fienden ned.» Barnets refleksjoner tolkes med
inntagende lune av forfatteren, når han taler
om skrekken for de irske fenier, det förste
möte med alle de kj edelige bokstaver i
»Read-ing without Tears» — som ikke svarte til
titlen for hans vedkommende —
guvernantens ankomst og hans egen flukt inn i buskene
omkring »Little Lodge», hvor man först fant
ham flere timer senere. Morén stod som en
strålende eventyrprinsesse i hans barnlige
fantasi, men altid på avstand, det var
barnepiken Mrs. Everest som var hans fortrolige
og gav ham de förste besynderlige idéer om
verden, hvor en viss liten prestedatter Ella
i Cumberland spillet huvedrollen, og Kent
var Englands have, det herligste landskap på
jorden. Mrs. Everest var nemlig selv fra
Chatham i Kent og hadde passet Ella. i
Cumberland.
I 1880 måtte Lörd Beaconsfield vike
plas-sen for Gladstone. Hvad kan være mer
naturlig, efter alt hvad han har hört fortelle,
enn guttens forestilling om Gladstone som
»en meget farlig mann der gikk omkring og
hisset op folk og fikk dem rasende så de
stemte mot de konservative og kastet
bestefar som vicekonge av Irland»? Eller frykten
for »Dizzi» — Lörd Beaconsfields nær
forestående död, da »ingen ånnen kunde hindre
Gladstone i å gjöre hvad han vilde med oss i
sin ondskap.»
Det var lenge god skikk i engelsk litteratur
å skildre skoledagene i et rosenrödt skjær.
De engelske »public schools» var sunde,
her-dende, ypperlig karakterdannende
opdragelsesanstalter. I vårt århundred kom
reaksjo-nen med uanet styrke i romaner og memoirer.
Fra Wells til Hugh Walpole er der hos tidens
forfattere en lang rekke angrep på de engelske
skoler. Winston Churchill forteller hvorledes
hans foreldre hadde valgt »en av de fineste
og dyreste skoler i landet» for ham — »den
hadde tatt Eton til mönster og la an på å
være en forskole til denne public school.»
Han skriver om sin revolt mot alt det
ånd-löse, mekaniske latin-terperi og han
leg-ger ikke skjul på sin mening om
prylestraf-fene som de dengang praktisertes. De små
gutter som skolens rektor hadde i sin
vare-tekt blev banket med umenneskelig
hårdhet. –-»To eller tre ganger om måneden
måtte hele skolen troppe op i biblioteket, og
en eller flere syndere blev slept avsted av de
to eldste gutter til et av rummene ved siden
om, og der blev de prylt til blodet rant av
dem, mens de andre satt skjelvende og hörte
på skrikene». Bitterhet er ikke noe
fremtre-dende trekk i Winston Churchills
forfatterfysiognomi, men ordene er allikevel bitre, når
tanken går tilbake til disse år: »Hvor jeg hatet
den skolen, og for et liv full av ångst jeg
levde der mer enn to år. Jeg hadde liten
fremgang i de boklige fag og ingen som helst
456
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
