Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Av siste års romanhøst i Norge. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
virkelig er. Men tidsskrift koster penger, og
hvem har penger? Visselig ingen av ringen.
Da er det en av dem får ideen: når folk nu
faktisk vil bedras, når humbug er det de
elsker over alt, hvorfor så ikke bedra dem
ved en humbug som gir penger til tidskrift?
Å lancere en patentmedisin med
undergjør-ende virkning — var ikke det en tanke?
I rette øieblikk dumper så den rette mann
ned til dem, en ingeniør som kan organisere
svindelen. En ung journalist, Jens Bårdsen,
ansettes som drivende kraft, og dermed går
det løs med å lage medisin! All fortjenesten går
så naturligvis i ingeniören, de upraktiske og
late idealister får ikke en öre til sitt tidskrift.
Som man ser, en meget spøkefull historie,
en allegori som gir forfatteren høve til
respektløs avkledning av de hundrevis av
personer som vandrer ut og inn av bokens
kapitler. Men under spøkefullheten ligger den
Sigurd Hoel’ske pessimisme på. lur, og jo
lenger man leser, dess sterkere bryter den
gjennem og farver fremstillingen. Det går en
grunntone av sorg og lede under skildringen
av disse menneskene og deres tidsödende og
meningstomme tilværelse. Og forfatteren har
ikke villet skaffe balance ved en sterkere
fremhevelse av positive og livsdyktige
inn-slag: Bårdsens flukt til et nyttig borgerlig
liv i provinsen, de to dikterhustruers fine og
kloke innsats, etc. Det vilde muligens ha
hjulpet til å avstemme boken bedre. For når en
har sett praktisk talt alle bokens personer
avslørt som dumme, egoistiske og forhyklede,
når man har vasset gjennem et bind fullt av
naraktige, livsuduelige mannfolk og
løs-aktige og ondskapsfulle kvinner, så spør man
till slutt sig selv om denne kretsen, som i
egne tanker utgjør »Kongeriket Norges
åndsliv A/S», egentlig betyr så meget at den er
umaken verdt.
Nu må det innrømmes at den lille intime
kretsen av høitbegavede i cirkelens midte
inntar en særstilling mellem de avslørte.
Forfatterens humor blir betraktelig mer
godmodig når de kommer under behandling —
også de har feil, men feilene er av den
interessante og charmerende slag som bare
klær sin mann. Og takket være denne
forståelse er det som fortelles om disse tre-fire
vennene det interessanteste i boken. Saken
er vel at forfatterens egen personlighet
skiftevis kommer til orde gjennem disse menn.
Peter Grams meget fengslende om enn litt
löst påhengte utredning av sitt forhold til
partier og retninger, klinger ytterst personlig.
Og kanskje noe av det vesentligste i hele
boken kommer frem i kapitlet »Bårdsen
forandrer sig». Den forholdsvis friske og
livs-modige Jens Bårdsen har under sitt arbeide
med humbug-medisinen nådd frem til en ny
erkjennelse av menneskenaturen. Han
kjen-ner at han er skilt fra andre mennesker ved
en mur — men han er på den riktige side av
muren: »For kjære vene — det var jo bare den
muren som skiller den kloke fra de dumme,
den seende fra alle de blinde» (u the vet her).
Han ser sitt liv klarere, han ser at han på en
måte har arbeidet i patentmedisin-bransjen
før også, under sin journalisttid i avisen.
Og alle de andre ? Hele gjengen av dette såkalte
høiere og lavere åndslivet. En skulde gå langt for
å finne den som ikke på en eller annen måte
arbeidet i samme bransjen.
Avisene, de politiske partiene, de gamle og nye
sektene, alle disse nye gymnastikkmetodene, de
utallige dietforskriftene og de religiøse vekkelsene —
Kom til mig! Tro på mig! Spis dette, drikk dette,
les dette, gjør dette, og sandelig sier jeg dig, ennu
idag skal du . . .
Akk menneskene! De verste av dem vare bare
krapyl. De beste kunde lignes med folk som en
gang i tiden hadde satt ut på en dristig
opdagelses-reise. Men litt efter litt hade de glemt
utgangs-punktet, tapt målet av syne, mistet retningen og
hadde ingen anelse om hvor de var. Men dobbelt
ivrig klang ropene giennem skogen: Kom til oss!
Følg oss! Her er veien!
Han vilde skrive historien om igjen. Hvad var
historien? En lang fortelling om folkenes vandring
efter patentmedisiner. Lovens tavler. Kobberslangen
i ørkenen. Det forjettede land. Sfinxens gåte.
Atlantis. De vises sten. Det evige liv — å, en fin
patentmedisin, kanskje den fineste av dem alle.
Det er denne bittert pessimistiske og
samtidig arrogante betraktning av livet og
menneskene som tross det store vidd og de mange
morsomheter gjør »Sesam sesam» til en så
nedslående bok. Bedømmelsen av dens verdi
vil meget avhenge av om man anser en slik
attityde for berettiget, eller om man tror at
en annen holdning til livet enn den »ene
kloke» tilskuers vil gi bedre resultater under
utforskningen av menneskenes sind.
Legg en magnetnål ned i en eske med
jern-filspån, og spånene vil i løpet av sekunder
ordne sig cirkulært om de to poler — slik
virker de fast og logisk byggede læresystemer
i tidens kaotiske virvar av individuelle
meninger. Vi har fått inntrykk av et av disse
systemer gjennem Nordahl Griegs roman.
486
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
