Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Av siste års romanhøst i Norge. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Av siste års roman høst i Norge
Olav Duun.
Så stort ser denne unge dikteren på
sin opgave. Mange litterære fenomener
blek-ner og minker, sett i dette perspektiv. Og
mot umuligheten av å løse opgaven helt,
setter Jørgen sin brennende visshet: »Det er
bedre å ha et mål som er uopnåelig enn å
være uten et mål».
Olav Duuns siste bok »Mennesket og
maktene» forener på den lykkeligste måte -—
i motivvalg, menneskeopfatning,
stoffbehandling og teknikk — det som er gammelt og det
som er nytt hos Duun. Ikke sjelden har man
under lesningen inntrykk av å se utöver et
kjent og elsket landskap, men höiere oppe fra
enn før: horisonten er videre, linjene store og
enkle, fiater og farver fortoner sig renere
og helere fordi utsiktspunktet er løftet. Og
allikevel er det ingenting skjematisk ved
fremstillingen. Alle detaljer, alle nuanser er
tilstede, bare at dikterens formelle mesterskap
får dem til å smelte sammen i de rike
harmoniske farveenheter som bestemmer
hoved-inntrykket av boken.
Romanen er bygget op med sikker sans for
virkningsfull komposisjon. Et
inledningskapitel gjør kort og instruktivt rede for den
natur i hvis makt bokens mennesker befinner
sig ■— de bor på tre små øyer ute mot havet
i den norske skjærgård — og forbereder
oss så på det som skal komme: en
naturkatastrofe som på en natt utsletter nesten
hele det lille samfundet som har funnet
eksistensvilkår derute. Dette åpningskapitlet er
fullkomment i sin knappe form. Gjennem
den enkleste episke fremstilling gjør det oss
delaktig i den uartikulerte stemning av anelse
og uro som demrer i sindene da sjøen en
aften tar til å stige op over det vanlige
flo-mål. Stillheten over det blanke hav
svares av stillheten i menneskene, som ikke
tør være redde, ikke tør gi rum til den voksende
angst. Sjøen holder pusten, frykteligst nettop
i sin ro, sin upåvirkelige, umenneskelige
velde, som truer med navnløse ting. Under
denne lyttende forventning får alle
daglig-dagse hendelser et preg av skjebne.
Motor-fartøiet som holder til i sundet, letter anker
og setter kurs mot øst. Fiskeskøiten, den
eneste i Øyværet, går inn til byen med en
syk man, og dampbåten som anløper stedet
av og til, kommer nok ikke i aften. De
tyvetredve mennesker »ombord i Øyværet» er
overlatt til sig selv og maktene.
Og så forteller boken hvem disse mennesker
er, hvis skjebne her avgjøres i fellesskap.
Den centrale skikkelsen er Helmer, bonden
fra innlandet som er drevet herut i skjærene
av omsorgen for Kari, steddatteren. »Eg var
ung engang, eg og», sa Helmer. Og slik en
ungdom er ikke ofte å møte — så full av mot
og initiativ, med slikt et overskudd av
munterhet, styrke og livslyst. Vi har truffet
slekt-ninger av Helmer tidligere i Duuns diktning;
Henning i »Tre vener» er som han en
lykke-mann og en fører som folk følger. Men
Hennings voldsomme livsutfoldelse blir alltid uten
hensyn og hensikt; Helmers blir efterhvert
mere og mere bestemt av edle motiver: en
sund virketrang mot samfundsnyttige mål, og
den sterkes beskyttervilje overfor dem som er
svake. Den siste følelsen er det vel som får
ham til å velge en stille og svak hustru og
være god mot henne til hennes død. Hans
annen kone, Gisken, er av samme type. Hun
har to døtre fra et tidligere ekteskap, og
Helmer, selv barnløs, blir den ømmeste far
for dem. Overmålet av livsfølelse slår ut i
ham som religiøsitet. »Min sjel, min sjel, lov
Herren!» synger det i hans bryst til stadighet.
»Venner, venner!» toner han ut fra talerstolen
i den frimenigheten han har stiftet. Han blir
førstemann i kristenlivet som han før var i
muntre streker, en lykkelig kjempe som river
491
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
