Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Av siste års romanhøst i Norge. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
alle med i sin giede — en stor mann, et
fremtidens håp mellem bedehusfolket, som
drömmer om å få ham valgt til ordfører i bygden! —
Og så går han hen, denne høvding blandt
kristne, og faller i elskovens snare. Plutselig
og uventet hender det femtiåringen at han
møter et par øine som tender noe nytt i ham,
noe han aldri har kjent og visst om. Det
skj enker ham et vårbrudd i kropp og sjel med
usigelig lykke og varme — det kjennes som
en rent åndelig kraft som øker hans styrke,
løfter ham, renser ham. Hjelpeløse i en
naturmakts vold søker de to hverandre. Det blir
en fortumlet lykksalighetstilstand uten tanke
eller hemning — inntil Helmer våkner en
dag ved å se i Giskens ansikt at hun vet alt,
og at hennes verden er ramlet sammen under
henne.
Av dette fall og denne krise opstår den nye
Helmer, han som kjenner sig selv og den
store menneskelige svakhet under sin styrke.
Med uendelig sikre og intime ord gjør Duun
rede for den selverkjennelsesprosess som den
modige lykkemann må igjennem, under
op-gjøret med sig selv, med »brødrene» på
bedehuset, og med hustruen, som blir ham en god
venn i nøden. Tilslutt ligger han en stille
natt og ser sig selv, slik vel alle engang i sitt
liv har gjort det, og lærer å skjelne mellem
sitt virkelige jeg og sine tanker og
forestillinger om dette jeg — kanskje den
smerteligste krise noen kan opleve. Men hvor
enkelt, hvor direkte fortelles det ikke hos
Duun. »Han låg stille og fann seg i det, og
var ingenting særlig, hadde ikkje vore det
heller. Annet enn ei tru, ein vane — som
kom bort att.»
Og Helmer lever videre, en stillere mann
nu og ingen fører lenger. Det er hjemmet
som får hans tanke, samlivet med Gisken,
omsorgen for de to unge jentene som blir
hans samvittighet og hans opgave. Så blir
Gisken syk, og Helmer lærer hvad det er å be.
»Visst hadde han bedt før, det var ikkje få
timar tilsamanlagt, men det var nå eit anna
mål det, meir som en kveldsong, en
morgon-helsing. Her laut han be. Utan von om noko
slag hjelp i det, for Vårherre visste presis kva
som burde skje og ikkje, han tok Gisken til
seg når tida var der. Helmer bad likevel,
han kunde ikkje la vera». — Mannen modnes
gjennem oplevelsene, hans syn blir videre,
friere. Av og til går han på bedehuset, han
sitter stille og lytter, han ser sig selv som han
var, og gjennemskuer sine motiver. Engang
var han likeså sikker som disse andre er:
»Trua er naturstridig ho •— vil du med, så
heng fast, kar!» Nu da sikkerlieten er vekk,
og verden er blitt mangfoldig og spørsmålene
mangesidige, kjenner han sig fremmed mellem
brødrene. »Han visste han hørte Gudsriket
til, han som dei, men ikke i lag med dem».
Det er en mildhet i denne bokens vurdering
av lægmannstro og trångsynt kristendom som
aldri tidigere hos Duun. Hvor ofte har han
ikke med treffsikkert vidd rammet
bedehusfolket i deres ømmeste punkter, hvor ofte har
han ikke med virtuost håndlag utlevert dem
til smilet. Som allerede sagt, utsiktspunktet
er løftet, og deroppe fra tar øiensynlig tingene
sig anderledes ut. Forfatteren synes å være
kommet til det resultat Helmer trøster sig
med efter sine besøk i bedehuset: »Det plaga
ham litt at ingen nemnte Gud lenger, bare
Jesus, Jesus — det ble som en vanebanning.
Men lat dei dure i veg, vi mener vel det samme
med det». Billedene av Helmers eget religiøse
liv har et merkelig lys over sig. Ikke siden
Duun fortalte oss om Ivar Ramsholmen
i »Tre vener» har han vist en så sympatisk
forståelse av de særlige behov som fører
menneskene til religionen.
Denne Helmer er det da vi treffer ute i
Øyværet; han er kommet dit for å støtte og
hjelpe stedatteren som er bedradd og forlatt
av en mann hun elsker over all måte. Vi
treffer andre folk der også, hvis historie
fortelles —- om hver eneste av dem leser vi med
spent interesse. Enda alle er jevne og enkle
folk, har hver enkelt sin merkelige skjebne.
Og en ting er felles for dem alle: de eier noe
som er verdifullere for dem enn alt annet,
ja enn selve livet. Det kan være en datter,
en bror, en hustru, som de elsker med en
inderlig og opofrende ømhet. Og denne følelse
blir bestemmende for dem til godt og ondt —
den blir livets midtpunkt, de klynger sig
til den, redder sig ved den. Dette motiv er
om ikke nytt hos Dunn, så dog veldig
ut-dypet, et resultat av nye erfaringer som har
ført til ny og større visdom.
Det er denne følelses gjennembrudd og
utløsning i menneskene som gir den mektige
harmoni til slutningskapitlet, som forteller
om dommedagsnatten da havet stiger og
opsluker nesten hele Øyværet. Naturmaktene
hvis velde intet kan motstå, nøitraliseres
kunstnerisk og menneskelig ved den kraft
som under redslene og faren stråler ut fra de
elskende, offervillige menneskehjerter. De
492
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
