Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norges nyeste historie. Av Magnus Jensen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Magnus Jensen
og vår handelsflåtes stilling gjorde at den
hensynsløse torpedering av nøytrale skip
gikk sterkere ut over oss enn over noe annet
nøytralt land. Stemningen her i landet var
derfor i de siste krigsårene overveiende på
ententens side.
Interessant er det følge hvordan, den engelske
regjering skritt for skritt sørget for at den
norske utførsel til Tyskland ble innskrenket
til et minimum. Vi kan vel regne med at de
samme midler vil bli nyttet i en eventuell
ny verdenskrig, men at de da vil bli satt
inn øyeblikkelig og uten hensyn til tidligere
folkerett, og at de likeens vil bli møtt med
minst like hensynsløse mottrekk fra den
annen parts side. Under Verdenskrigen gjorde
den norske regjering sitt ytterste for å verne
om vår økonomiske uavhengighet, først og
fremst fordi en altfor stor ettergivenhet lett
kunne føre til krig med Tyskland, dernest
fordi utførsla dit gav de norske fiskere og
grubeselskap sikre og rike inntekter; men den
ble drevet tilbake fra stilling til stilling på
grunn av de engelske trusler om å stoppe
tilgangen på råvarer. Da så også De Forente
Stater kom med i krigen, og vi risikerte at
også tilførsla av matvarer skulle avskjæres,
gled vi redningsløst inn i det engelske
blokadesystem. Når vi fremdeles fikk lov til å sende
visse varer til Tyskland, var grunnen den at
de allierte nødig så at vi ble innviklet i
krigen.
Keilhau øver en til dels voldsom kritikk
mot Gunnar Knudsens regjering, både på
grunn av de forskjellige handelsavtalene med
England, på grunn av de tiltak som ble
gjort for å skaffe landet forsyninger ogminske
dyrtidens trykk på den fattige befolkning og
på grunn av økningen i statsgjelden. Det er
også utvilsomt at det ble gjort store feil.
En sterk utvidelse av statsapparatet i en
så unormal tid som Verdenskrigens, og de
mange hensyn regjeringen skulle balansere
mellom, gjorde slike feil uunngåelige. Det kan
også med rette bebreides regjeringen at den
mistet den finansielle översikt; men kritikken
bærer preg av å være blitt til under
inn-trykket av den langvarige krisetid etter
Verdenskrigen og den billige agitasjon som
gjorde Gunnar Knudsen til syndebukk for
alle de vanskeligheter staten da hadde. Det
bilde vi får av statsministeren er derfor i
høg grad fortegnet. Den liberale innstilling
Keilhau har, gjør dessuten at han med særlig
giede drar fram de feil regjering og politikere
gjorde, og setter dem i grel belysning ved å
peke på hvor mye dyktigere det private
næringslivs menn greidde sakene. Dette er
sikkert både lettvint og urettferdig. De
spørs-mål næringsorganisasjonene løste, var i
virke-ligheten vanligvis av en langt enklere karakter
enn dem som ble overlatt til regjeringen. Den
gullflom som strømmet inn over landet,
skyldtes heller ikke en virkelig framgang
innen næringslivet. Krigen gav våre varer
og tjenester en unormal verdi, som vi kunne
dra nytte av uten noen ekstra innsats av
dyktighet eller organisasjonsevne, ja, vi
kan endogså si at den undergrävde disse
egenskaper. Det ble spekulantenes og ikke
de byggende menns tid. Situasjonen var også
slik at den i særlig grad måtte fremme denne
utviklingen. Normalt vil en sterk tilgang på
kapitalmidler gi sig utslag i en tilsvarende
eller mer enn tilsvarende økonomisk
ekspan-sjon. Slik virket f. eks. krigen i De Forente
Stater. I Norge var dette ikke mulig fordi
vi ikke kunne skaffe de nødvendige maskiner
og råvarer, og kanskje også fordi
fagdyktig-heten var gått tilbake. Det nye som ble skapt,
hadde liten varig verdi. Derfor var norsk
næringsliv tross den rikelige inntekt i
krigsårene, svakere enn i 1914 da verden vendte
tilbake til fredsøkonomi igjen. Vi stod på
ingen måte rustet til å møte krisen i
1921.
I skildringen av etterkrigsårenes
vanskeligheter legger Keilhau altfor lite vekt på disse
forhold. Ved en voldsom forenkling av
årsaks-komplekset gjør han Norges bank ansvarlig
for en rekke av de ulykker som rammet
landet. Det er selvsagt ingen tvil om at
pengepolitikken i denne tiden spilte en stor
rolle, men pengepolitikken ble igjen for en
stor del diktert av den alminnelige svakhet
innen næringslivet. Ellers tror jeg at han har
helt rett når han mener at det var en feil
å la kronen gå opp i pari, selv om nok de
hensyn som talte for, feies litt for lett til side.
Som en alminnelig regel kan vi sette at
et historisk nybrottsarbeid bør ha temmelig
rikelige kildehenvisninger. Den populære form
Keilhau har valgt gjør dette vanskelig.
Dessuten kan jeg tenke meg at en rekke av de
kilder han har, ikke kan legges fram ennå,
enten fordi det er underhåndsmeddelelser
fra privatpersoner eller fordi det er
konfidentielle dokumenter fra private eller
offentlige arkiver. At han har gjort grundlige
kildestudier vet vi av forordet, der vi får høre at
616
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
