Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Halvdan Kjerulf. Hans liv og kunst. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
S i g 7i e S v an ö e Peta n der
»Bakkehuset», familien Kjerulfs
hjem ut en for Christiania.
luften er full av rök og skodde, alt flyter.
Men en gang tar det slutt. Tåken driver
vekk, utsikten åpner sig igjen. Og der står
mot horisonten, tindrende klare, både
Synnöve Solbakken og Kjerulfromansen.
De er uforgjengelige som snefjellene, fordi
de er vevet inn i barndoms- og
ungdomsminnet", de hörer til et kultur-Norge som
vi ikke vil miste eller glemme.
Halvdan Kjerulfs far var dansk, hans
mor var norsk. Det er skumlet meget over
Kjerulfs danskhet. Det matte, stuebleke og
ufriske som kan fins i hans musikk, det
skrives på danskheten. (I virkeligheten
henger det sammen med hans skröpelige
helse.) Det »ekte norske» derimot, det er
kraftstruttende, bredbrystet og rödmusset,
klartljomende som lurstöt! En lettvint
folkepsykologi, det, å dra frem bare de
gode egenskapene. Björnson blir gjerne satt
opp som den typiske nordmannen, også
med sine feil. Det er jo flatterende med en
sån representant, »rett i veden som et
mastetre», og med et vær om sig som selve
den veldige naturen han vokste opp i.
Men — Vinje var også norsk. Skakk og
vrien, tvesynt ironiker som han var, han
kom fra Telemarken og skrev salteste
landsmål. Han var formet og merket av
norskhetens vrangside: de knugende trange
forhold, fattigdommen, de nesten
uovervin-nelige vanskeligheter for en kunstner å skape
sig levelige vilkår, iallfall den gang. Skulle
man komme uskadt igjennom, måtte man
være hardhaus, med isbryterkrefter som hos
Wergeland og Björnson. Men Kjerulf?
Tenk på en sommerfugl i snövær! Sån var
hans liv.
Han ble födt i 1815 i Christiania, som i
1820—40 årene nærmest var som en
landsby, med brede ujevne gater og låve
hus-rekker uten nummer, alle visste hvor alle
bodde. Om noen ville ha et varmt bad —•
sånt kunde jo hende — fikk de gå og
bestille tid hos en urmaker som leide ut to
badekar; ånnen utvei fans ikke. Det var en
riktig nybyggerhovedstad, et kunstforlatt
samfunn hvor teatret var en elendig
trekasse og prestasjonene mest i samme stil.
For å hjelpe på publikums interesse fikk
man av og til gj estespill av akrobater og
linedansere. Musikklivet var det ennu værre
med, og bildende kunstnere hadde valget
mellom å dra i landflyktighet eller gå til
grunne hjemme.
Det var krise- og overgangsår, Norge
hadde store ökonomiske og politiske
vanskeligheter, og alt man rörte ved, ble til
poli-tikk. Feiden mellom Wergeland og
Welhaven var i full gang, så högröstet at det
löd ekko helt ut til familien Kjerulf i det
deilige »Bakkehuset». Det lå utenfor byen
i en stor have, og her lekte Halvdan med
fire brödre og den fortryllende sösteren
Ida, som var like glad i å spille som han
selv, og forfærdelig ivrig etter å se de små
komposisjonene hans. Hos sin mors far i
Bærum fikk han höre meget musikk, og
levde sig inn i den herlige östlandsnaturen.
Ennå hadde ikke livet slått klörne i ham.
Der blev alltid en krets rundt pianoet når
han var hos slekt og venner. Denne spinkle,
blyge unge gutten kunne spille så poetisk
beåndet, så gjennomsiktig klart og syngende
uttrykksfullt at det ble aldeles stille i
stuen. (Og det var uvanlig, at man holdt
op å snakke for musikkens skyld.) Uklare
drömmer om å bli musiker gjærte i ham,
24
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
