- Project Runeberg -  Ord och Bild / Fyrtionionde årgången. 1940 /
160

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Gerhard Gran och Samtiden. Av Jacob S. Worm-Müller

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Jacob S. Worm-Muller

Det varte adskillige år før du opdaget
»Samtiden», men da du opdaget den, flyttet du også
ind.

Da hadde han vunnet Bjørnsons
venn-skap og hans brever var blitt dikteren
dyrebare og han erstattet i de senere år
Alexander Kielland som korrespondent.

Det blev Alexander Kielland som åpnet
Samtiden’s første hefte.

Så fulgte Knut Hamsun, som i noen år
ydet glimrende bidrag, f. eks. i 1893
offentliggjorde han her »Glahns død», senere
skrev Arne Garborg, som i alle år var en
ivrig medarbeider, en artikkel om »Hanna
Winsnes’ kogebog» som blev besvart av
Verner von Heidenstam med »Hagdahls
kogebog», Kitty Kielland og Vilhelm Krag,
som debuterte i Samtiden med sit
Fan-dagodikt. To år senere debuterte
Sigbjørn Obstfelder. Her kunde nevnes mange
andre, næsten alle 90-årenes navne findes
her, så Samtiden gir et usædvanligt godt
bilde av 90-årenes digtning. Herman Bang
skrev allerede i første årgang og hans
navn møter en stadig. Sophus Michaelis,
Holger Drachmann, Erik Skram fulgte
efter og i 1892 fandt Georg Brandes veien,
så Gustav Wied, Helge Röde, Valdemar
Vedel, Sophus Claussen, Johannes
Jørgensen, som bl. a. skrev om Stefan George,
Edv. Brandes, fra Italia den nu så kjente
Guglielmo Ferrero. Fra Sverige skrev
Knut Wicksell, Ellen Key, Ann-Margret
Holmgren.

Men det meste stoffet var tatt fra
engelske, franske, tyske og amerikanske
tidsskrifter, mest om litteratur, en del
om kunst, om filosofi, hvor gjennem mange
år de to motparter Nietzsche og Tolstoy
spilte hovedrollene. Under Grans ophold i
Tyskland 1891—92 er det likefrem
påfallen-de hvor lite orginalt stoff der var, selv så
sent som 1898 var bare halvdelen av stoffet
originalt, men efter at »Samtiden» 1900
var flyttet til Kristiania blev forholdet
totalt forandret, kildene fløt her rikere,

Universitetets menn og Lysakerkretsen,
som Gran nå kom i berøring med, blev
glimrende medarbeidere.

Det så stygt ut det første året for
tidsskriftets fremtid, medarbeiderne kom ikke
og heller ikke abonnentene, og uten Griegs
offervilje og tro hadde det ikke gått.
Men så begynte det å vinne feste, særlig
efter at Jonas Lie hade kält det »et vindu
ut til verden».

Men det var ikke mer enn at tidsskriftet
såvidt bar sig, og Gran var gjennem årene
sterkt optatt av »Samtidens» økonomi,
som han stadig var misfornøiet med og
som delvis hindret ham i å realisere sine
planer og å »skjøte litt på betalingen til
de mange begavede fattige lus jeg har
med å gjøre». I 1892 fratrådte Brunchorst,
som ved sin energi, snarrådighet og
organisatoriske evne hadde vært en avgj ørende
faktor ved starten. Fra denne tid stod
Gran helt alene som redaktør til sin død i
1925, i de senere år var hans venn Anders
Krogvig, som under Grans reiser vikarierte,
hans sekretær.

Det er ikke meget, som har gjort slikt
indtrykk på mig som Grans
redaktør-virksomhet. Som Bestumgutt lærte jeg
ham å kjenne straks han i 1900 kom
flyttende fra Bergen til Bestum, hvor han
blev boende inntil få år før sin død. Vi
møttes på togene, gikk sammen fra
sta-sjonen, litt efter litt blev jeg helt erobret
av hans varme, hans fornemme,
uav-hengige personlighet, hans ubestikkelige
respekt for åndsliv, rike menneskelighet,
elskelige, stimulerende vesen, enda jeg
innerst inne hadde vært redd for hans
kritiske, litt raillerende måte å være på.
For Gerhard Gran var det å redigere
»Samtiden» et kall, han levde likefrem i
den, selv så sterkt optatt han var av andre
ting. Han elsket »Samtiden» og dens
opgave, det kom så klart frem i hans festlige,
livskloke, litt vemodige tale ved
30-års-jubileet hos William Nygaard, her over-

160

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:07:42 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1940/0192.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free