Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Edvard Grieg. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Signe S v an ö e Pet ander
uroen vedlike av unions-spörsmålet. Grieg
döde i 1907, så han oplevet hele dette
tidsrummet til dets avslutning i 1905.
Men dette har da ikke noe med musikk
å gjöre? Jo det har med norsk musikk å
gjöre. Alle kulturelie strömninger i denne
tidens Norge ble påvirket av den nasjonale
tanken. Og den som fremfor alle andre
representerer tiden, er Björnstjerne
Björnson. Det var på et möte i Uppsala som ung
student han ble sikker på sitt dikterkall.
Og da han kort etter stod i Nordiska
Museet og Riddarholmskyrkan i
Stockholm, visste han også sitt livsmål. Her så
han et fritt folks historiske minner, en
nasjon med en stor fortid, et land hvor
selvstendighetskjenslen var en selvfölge.
Sån måtte det bli i Norge også. Det var
den store idéen i alt hans arbeide hele livet
igjennom. Det var ikke bare for moro skyld
han skrev sine historiske dramaer. Han
ville gi Norge et anegalleri, og kjente sig
alltid som hövding for et folk som kjemper
for nasjonalitet. Det var denne flom av
optimisme og vitalitet som fikk Grieg til å
leve op igjen, der han satt og visnet og
törket og lengtet ut av landet. Nå ble det
andre greier: Samarbeide med Björnson.
Etter Griegs mening forstod ikke
Björnson sig noe videre på musikk; men han
hadde et fint utviklet öre for rytme og
klang. Paralleller i deres kunst er Griegs
berömte pianokonsert i a-moll og det
diktet som Björnson selv kalte sitt beste:
Romsdalen. »Kom op på dækket! Morgnen
er klar», — på samme direkte,
ukonven-sjonelle måten setter konsertens förste
tema inn i pianostemmen. Så fölger både
i musikken og i diktet det ene
naturinn-trykket etter det andre i en medrvkkende
ström av billeder, mens kunstnerens
individuelle lynne og stemninger blandes
sammen med folkets og kystlandskapets, —
hele det havsalte været står innover mot oss.
Det var en selvfölge at de fant hverandre.
Men arbeidstakten kunne bli litt ujevn.
Det skulle noe til for den uhyre fölsomme
og våre Grieg å fölge Björnson da han gikk
over til realismen og stod midt oppe i
politiske strider. Republikanere og venstremenn
var de begge. Men Grieg forble alltid helt
igjennom romantiker i sin kunst, og var
ikke så lite av en grubler. Björnson fant
det så viktig å »ha bryst». Sitt språk kalte
han »brystnorsk». Men ellers var det
sandelig ikke bare den overförte betydningen han
mente. Selv var han jo praktfull i den
henseende. Men hva skal man si om Grieg,
med den sammensunkne lille brystkassen
med én brukbar lunge. (Etter en fryktelig
lungebetennelse i ungdommen.) Björnson
likte nå slett ikke det der at Grieg holdt
på å baske så lenge med Peer
Gynt-musik-ken. Det var vist ikke fritt for at han ansåg
Grieg for sin komponist. Hva skulle han
rote sig bort i Ibsen for? Så kom de fra
hverandre i lang tid, men ikke værre enn
at der endelig ble stor forsoning og ubrutt
vennskap til döden. Det brusende
Björnsonblodet ble helt fra mötet med Nordraak
en av Griegs sterkeste stimulanser. Det
vitner alle de verkene om som er blitt så
elsket fordi de er et konsentrat av det
friskeste i norsk natur og lynne, det
leve-dyktigste i vor historie.
Det ble Peer Gynt-musikken som bräkte
Griegs navn ut over verden. Ikke fordi den
står over alt annet han har skapt, men fordi
den ble tatt i sleptaug av en gnistrende
spirituell diktning. Först var det diktverket
som hjalp musikken på glid; senere ble
det ofte nok omvendt: Griegs musikk gjorde
Ibsens stykke »populært». Grieg stönnet
tungt under dette »det mest umusikalske
av alle sujetter» som han sa. Han drömte
om å sette musikk til norsk historisk drama,
eller et norsk eventyr. Mon han visste
at det var akkurat det han hadde gjort.
Ibsens trollverden bunner nesten alltid i
det demoniske og umenneskelige. Men det
er eventyrstemningen fra Asbjörnsen og
Moe som Grieg tryller fram i Dovregub-
252
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
