Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret i sesongen 1939—1940. Av Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kristian
Elster
Töre Segelcke og August O ddv ar
i Bygmester Solness.
menneske. Maurstad som i de senere sesonger
har hatt store seire som Per Gynt, som Vraa
i Hans E. Kincks Driftekaren og som Gjest
Baardsen i filmen, har seiret stort i kraft av
sin fantasi, der er en ekte skapende
teaterfantasi, og ved sin evne til å leve sig inn i det
nasjonale i figuren — han stod som en
fremmed for Erasmus, han hadde ikke fantasi
hverken for det nasjonale i bondestudenten
eller for det fremmede, akademikeren,
studenten på besøk. Spillet savnet den ironiske
dobbeltstemning som Erasmus’ fremstiller
skal skape.
Den fjerde jubilæumsforestilling med
Gunnar Heibergs skuespil Tante Ulrikke i
Halfdan Christensens iscenesettelse og med
Johanne Dybwad i titelrollen var helt og
holdent den samme som ved fru Dybwads
50-års jubilæum. Det er nær sagt en
full-kommen forestilling, fint beregnet og hver
rolle besatt med den rette skuespiller, en
klassisk forestilling — men allikevel frisk og
funklende — og Johanne Dybwad lysende av
ånd og mot. Det er ganske eiendommelig at
en av dem som tidligst reiste kvinnesaken i
Norge, AastaHansteen, hvis utfordrende vesen
og egenartede ytre og dristige kamp for
kvinnenes rett i samfunnet vakte slik
forargelse i 70—80-årenes Kristiania, —- hun
har tjent til model ikke alene for Gunnar
Heibergs Tante Ulrikke, men også for Lona
Hessel i Ibsens Samfundets støtter som
Nationalteatret har optatt med slik sterk
til-sluttning da teatret begynnte å spille igjen i
vår. Heibergs figur er sandere, mere bister
revolusjonær, men skuespillet har som
dikter-verk et trangere miljø enn Samfundets
støtter som er et dårligere skuespil, men trass i
dets småbv-interiörer har dørene oppe til
en større verden.
Vesentlig nye var de to andre
jubilæumsforestillingene — Bygmester Solness og Paul
Lange og Tora Parsberg —- begge
forestillinger i nv iscenesettelse, den første av
Halfdan Christensen, det annet av Agnes
Mowinckel.
Halfdan Christensen har som iscensetter
fornyet det ibsenske teater herhjemme. Han
har skapt den ene ypperlige Ibsen-forestilling
efter den ånnen, og har frigjort
menneskeskildringen, forenet mystikken med
virkeligheten. Han viser oss at mystikken lever i
disse menneskers sind og har forenet sig
med deres virkelighet, blitt deres egentlige
virkelighet. Han har ikke tillatt en eneste
høitidelig og dunkel Ibsen-betoning, ikke en
symbolsk replikk. Det er der allike vel alt
sammen, i ordene, i den belysning de får når
replikkene møtes, i mimikken, i oplevelsen.
Det er fra de senere år forestillingene Når vi
døde vågner, Kjærlighedens komedie, Peer
Gynt, Et dukkehjem, John Gabriel
Borck-mann, og de fra denne sesong Bygmester
Solness og Samfundets støtter.
Bygmester Solness er et drama hvis
virkelighet er gjennemsyret av mystikk og
sym-bolikk. Halfdan Christensen har ikke hatt få
vanskeligheter, bl. a. med å utjevne
motsett-ningerne mellem hovedpersonene — August
Oddvars sterkt symbolske fremstilling mot
Töre Segelckes naturlige, nesten »almindelige»
Hilde. Det lykkes ham å få understreket
forestillingens symbolske karakter og allikevel
la menneskene ut fra deres vesens egenart
bevare sin naturlighet.
August Oddvar er som ingen ånnen norsk
skuespiller i tiden skapt til å spille byg-
410
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
