Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Fra det skjulte Norge. Malerne Mathias Stoltenberg og Lars Hertervig. Av Aslaug Blytt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Aslaug Blytt
M. Stoltenberg. Prost Vincent
Stoltenberg Bull. 182g.
Begge malere hörer til på 1800-tallet.
Stoltenberg er portrettmaler, Hertervig
landskapsmaler. Felles for dem er at de er
utpregede kolorister. I en tid hvor fargen
spillet liten rolle i norsk maleri, gir de to
spontant og umiddelbart uttrykk for et
friskt og særpreget fargesyn. Og skjönt
begge på grunn av sykdom blir satt utenfor
og glemt, er deres talent frodig, og de har
begge den seige utholdenhet som bærer
talentet frelst gjennom motgång og
sykdom. De gir ikke opp.
Attenhundretallets norske malerkunst
be-tyr en veldig nasjonal renessanse. Den store
fornyer er I. C. Dahl. Hans storslagne
landskaper, hans friske skisser, hans
mangfoldige initiativ når det gjelder å
grunn-legge kulturinstitusjoner eller å bevare
nasjonale minnesmerker, har sin store
egen-verdi, og hans verk har også gitt stadig nye
impulser.
Men Dahl så seg nödt til å leve i utlandet.
Det var ikke livsvilkår for en maler av hans
legning i Norge i de dager. Bare på korte
sommerturer gjorde han studier og samlet
friske inntrykk. Det samme er stort sett
tilfellet med den neste generasj ön av
kunstnere. De malere som var unge ved
århund-rets midte, drog til Düsseldorf med
Tidemand og Gude i spissen. De overså det friske
koloristiske innslag i Dahls kunst, i norsk
bondekunst og i den franske kunst.
Samtidig ble etter hvert deres malerier, og slett
ikke de beste av dem, i den grad
toneangivende hjemme i Norge at de malere som
ikke hörte til deres retning, ble mer og mer
översett. Disse forhold gir noen av
forut-setningene for at så fremtredende talenter
som Stoltenberg og Hertervig kunne bli
översett og glemt. Dertil kommer de
personlige egenskaper og de særlige forhold
som preger hver av dem.
I begynnelsen av forrige århundre var
Jacob Munch den ledende norske
portrettmaler. Han hadde studert malerkunst i
Paris, beundret særlig David, og malte
etter hjemkomsten så å si hele det offisielle
Norge. Kulturhistorisk er det et meget
interessant portrettgalleri han har utfört,
men noen malerisk eller psykologisk rikdom
eier det ikke. Betydeligere som
portrett-malere er Görbitz og Tidemand. Men det
er först i 1880-årene det nasjonale
gjennom-brudd sk jer i norsk portrettkunst med
malere som Erik Werenskiold, Eilif Pettersen,
Chr. Krohg og Edvard Munch.
Upåaktet av tidens smaksdommere hadde
imidlertid Mathias Stoltenberg virket som
portrettmaler fra 1827 til ut i 1860-årene.
Det beste av hans portretter har den
treffen-de personkarakteristikk som er et
sær-kjenne for all god portrettkunst, og den
färgens skjönnhet og rikdom som gjör et
portrett til et maleri.
Mathias Stoltenberg var runnen av gamle
ansette kjöpmannsslekter, og han var som
den eldste sönn i familien opprinnelig etlet
til å fore forretningen videre. Men han hadde
en svak helbred, og under en av de mange
epidemier i krigsårene för 1814 ble han al-
50
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
