Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Fra det skjulte Norge. Malerne Mathias Stoltenberg og Lars Hertervig. Av Aslaug Blytt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra det skjulte Norge
forrykkes, der mangler sammenheng
mellom de forskjellige deler i billedet. Bare
unn-tagelsesvis forekommer det billeder med en
egen ekspresjonistisk kraft. Det beste av
disse er kanskje akvarellen med de jagende
hunder i måneskinn. Hundene er löst
skissert med kraftige hvite strök. Der er
kraft og bevegelse i dem, men i form og
proposjoner er de fortegnet. Billedet, som er
holdt i brune, blågrå og hvite farger, har
en intens spökelsesaktig stemning.
Skjönt sykdommens hemmende virkning
på Hert er vigs arbeid er ganske utvilsom,
kan det bli spörsmål om den også har hatt
noen stimulerende innflytelse på hans talent
og hans virksomhet. Her skal bare nevnes
at den medförte at han ble unddradd
Düsseldorferskolens sterke innflytelse.
Under sin isolasjon maktet han så å utvikle
både sine koloristiske anlegg og en
eiendommelig naturfölelse. Men hvor meget av
det verdifulle i denne utvikling skyldtes
sykdommen og hvor meget var en fölge
av hans opprinnelige talent, er det
vanskelig å rede ut. Enkelte trekk til belysning
av dette spörsmål har jeg nevnt i min
bok om Hertervig. Men et mer inngående
kunstpsykologisk studium vil kanskje kunne
kaste nytt lys både over Hertervigs liv
og kunst og over enkelte viktige sider av
selve den kunstneriske skapelsesprosess.
De siste årtier av sitt liv levde Hertervig
for det meste hos sin familie. I gode
perioder malte han, saget ved for folk og hjalp
vennligsinnede koner på rulleloftet. Han
döde i januar 1902.
Da Hertervig döde, var Stoltenbergs navn
dukket frem av glemselen. De
kulturhistoriske utstillinger omkring århundreskiftet
hadde ikke bare beskjeftiget seg med den
fjerne fortid, men også med de siste
slekt-ledd, og utstillingene hadde hatt sine
av-delinger for portrettkunst.
Men det store gjennombrudd for
Stoltenberg som for Hertervig kom med
hundre-årsutstillingen i 1914. Og her må nevnes
maleren Hans Odegårds innsats. Först
hadde han sporet opp de mange glemte
billeder, og så skaffet han dem den plass på
jubileumsutstillingen som de fortjente. Og
nå viste det seg at det unge Norge hadde
syn for sine glemte mestre. Den slekt som
hadde opplevd både impresjonismens og
nyromantikkens kunst, og som selv hadde
strevd med å finne sammenhengen mellom
sin egen natur, den nasjonale tradisjon og
de nye impulser fra fransk kunst, de tok med
begeistring imot Stoltenbergs og
Hertervigs arbeider. Hos begge fant de den
levende kolorisme som en tid hadde vært skjövet
i bakgrunnen, men som de nå selv hadde
vært med å arbeide frem. Og de fant hos
begge frodig talent og kunstnerisk kvalitet
— hos Stoltenberg det klare psykologiske
syn og den fine karakteriseringsevne — hos
Hertervig den intense naturopplevelse, hvor
naturiakttaking og stemning smelter
sammen til en ny enhet.
For slekten av 1914 var det Stoltenbergs
og Hertervigs kunstneriske innsats og
deres tragiske skjebne som vakte
oppmerk-somhet. Vi som lever i 1940 fester oss ikke
mindre ved de to maleres karakter. Vi vet
at den seige utholdenhet som bar de to
maleres talent frelst gjennom sykdom og
motgång, den er det norske folk i kjödet
båret. Det er så, det kan ikke anneriedes
være. Som i 1914 hilser og hyller vi de to
gamle mestre. Og stvrket vender vi tilbake
til dagens arbeid.
59
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
